The Moon's the North Wind's Cooky
The Moon's the North Wind's cooky.
He bites it, day by day,
Until there's but a rim of scraps
That crumble all away.
The South Wind is a baker.
He kneads clouds in his den,
And bakes a crisp new moon that . . . greedy
North . . . Wind . . . eats . . . again!
poem by Vachel Lindsay
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Related quotes
November
'Tredje Reeb ind! - - Op at beslaae Mersseilet! -
Ha, alle Djævle, hvilken Nat! -'
*
Nøgent, øde Sted paa Jyllands Vestkyst.
(Det er Nat og Maaneskin; Skyerne jage hen over det oprørte Hav).
En Skare onde Natur-Aander mødes, de leire sig i Sandet.
Den Første.
Her November har sin Throne,
Hvilken deilig Dandseplads!
Storm og Hav er vort Orchester.
Hør dog, hvilket lystigt Stykke!
Mine Been er Hvirvel-Vinde;
Kom, imens de Andre sladdre
Om de natlige Bedrifter.
Den Anden.
Dette Sted især jeg ynder.
Om en herlig Spas det minder!
See I [rettet fra: i] der det løse Qviksand?
Det er flere Aar nu siden,
Men som nu, just i November,
Kom en lystig Brudeskare;
Klarinet og Violiner
Klang heel lysteligt fra Vognen,
Hvor med Silkebaand om [rettet fra: um] Haaret,
Bruden sad, saa ung og deilig.
Med en Taage jeg dem blænded',
I et Nu de svandt i Sandet.
Den Tredie.
Det er kun i forgaars siden,
Jeg mit Eventyr har prøvet.
Nyligt havde Stormen lagt sig,
Havet hvilte som et Klæde.
Stille laae et Vrag derude,
Alt dets Mandskab længst var borte,
Kun en Mand og tvende Qvinder
Endnu stode der forladte,
Men der laae en Baad paa Dækket,
Stor og bred; de der dem satte.
Manden bortskar [rettet fra: bortskjar] alle Touge,
Undersøgte Alting nøie,
Haabede, naar Vraget sank,
Baaden, frelst fra Dybets Hvirvler,
Let dem bar paa Havets Flade.*
Men eet Toug sig for ham skjulte,
Livet hang ved dette ene.
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Love Bites
Do you know what a vampire is?
Whoa! love bites, love bites,
Love bites, love bites,
Love bites, love bites.
Come live forever with me, or transpire,
A flame alone, on a funeral pire,
Well build an empire, if we so desire,
Travel the world, and set it on fire!
Bite me babe, set my soul on fire!
Bite me babe, set my soul on fire!
Come taste my love baby,
Blood makes me hard to resist,
My soul burns like fire,
Kiss my hungry lips vampire!
Love bites, love bites,
Love bites, love bites,
Love bites, love bites.
Blood turns cold for mortals who wait,
Your coils unwinding, now choose you fate,
A flame alone on a funeral pire,
Or eternal life as my vampire!!
Bite me babe, set my soul on fire!
Bite me babe, set my soul on fire!
Come taste my love baby,
Blood makes me hard to resist,
My sould burns like fire,
Kiss my hungry lips vampire!
Love bites, love bites,
Love bites, love bites, [loves bites!],
Love bites, love bites, [my vampire].
Deep into the, deep into the, deep into the, night!
Deep into the, deep into the, deep into the, night! [love bites],
Deep into the, deep into the, deep into the, night!
Deep into the, deep into the, deep into the, night! [love bites].
[demonic laughing!].
Blood turns cold for mortals who wait,
Your coils unwinding, now choose you fate.
Love bites, love bites,
Love bites, love bites, [loves bites!],
Love bites, love bites, [my vampire],
Deep into the, deep into the, deep into the, night!
[...repeat & fade...].
song performed by Grace Jones
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
Januar
'- Nyfødt Aaret er vorden!
Stolt, med den flagrende Lok, i Storm og i Blæst,
Paa sin vingede Hest
Jager Tiden hen over Jorden - !'
*
Vandringsmanden.
Et Hjem for Samojed og Pescheræ
Viser den frosne Jord med sin Snee;
Men her, som i et Feeland at see,
Staaer det riimfrosne Træ
Og løfter mod Solen sin glimrende Green
Mod en Luft, som Italiens, sortblaa, men reen.
Det er deiligt at see,
Hvor over den hvide Snee
Den sorte Rovfugl svæver,
Og Hytterne hist, hvor Røgen sig hæver,
Hvor Pigen strøer Korn af sin lille Kurv
For den qviddrende Spurv.
- Ja, nyfødt Aaret er vorden!
Stolt med den flagrende Lok, i Storm og i Blæst,
Paa sin vingede Hest
Jager Tiden hen over Jorden,
Trykker med faderlig Arm
Sine Børn, de kommende Aar, til sin Barm.
Er Maanen i Næ tolv Gange vorden,
Svæver et Barn fra hans Bryst til Jorden,
Hvorfra den ventende Broder vil stige
Igjen til sit evige Rige.
Thi Himmelens mægtige Blaa er det Hav,
Hvor Aaret forsvinder,
Hvorfra det nye oprinder
For vor Jord, denne altid blomstrende Grav.
Tiden
(paa sin vingede Hest).
Min Jord, Du er saa skjøn at see
I Sommer-Grønt, i Vinter-Snee!
Din Kamp, Din Færdsel, Død og Liv,
Alt peger til et Guddoms-Bliv!
Du Hvilepunkt for Tanken gav;
Først saae jeg kun et Taage-Hav,
Det maatte snart for Lyset døe,
Og Du fremstod, men alt var Sø!
Da voxte frem den første Ø,
Med Skov og Frugt og Blomster smaae,
Og Mennesket sin Skaber saae.
Hvert Aar et Barn jeg sendte ned,
Og gjennem Had og Kjærlighed
Det atter sig til Himlen svang,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Book VI - Part 02 - Great Meteorological Phenomena, Etc
And so in first place, then
With thunder are shaken the blue deeps of heaven,
Because the ethereal clouds, scudding aloft,
Together clash, what time 'gainst one another
The winds are battling. For never a sound there come
From out the serene regions of the sky;
But wheresoever in a host more dense
The clouds foregather, thence more often comes
A crash with mighty rumbling. And, again,
Clouds cannot be of so condensed a frame
As stones and timbers, nor again so fine
As mists and flying smoke; for then perforce
They'd either fall, borne down by their brute weight,
Like stones, or, like the smoke, they'd powerless be
To keep their mass, or to retain within
Frore snows and storms of hail. And they give forth
O'er skiey levels of the spreading world
A sound on high, as linen-awning, stretched
O'er mighty theatres, gives forth at times
A cracking roar, when much 'tis beaten about
Betwixt the poles and cross-beams. Sometimes, too,
Asunder rent by wanton gusts, it raves
And imitates the tearing sound of sheets
Of paper- even this kind of noise thou mayst
In thunder hear- or sound as when winds whirl
With lashings and do buffet about in air
A hanging cloth and flying paper-sheets.
For sometimes, too, it chances that the clouds
Cannot together crash head-on, but rather
Move side-wise and with motions contrary
Graze each the other's body without speed,
From whence that dry sound grateth on our ears,
So long drawn-out, until the clouds have passed
From out their close positions.
And, again,
In following wise all things seem oft to quake
At shock of heavy thunder, and mightiest walls
Of the wide reaches of the upper world
There on the instant to have sprung apart,
Riven asunder, what time a gathered blast
Of the fierce hurricane hath all at once
Twisted its way into a mass of clouds,
And, there enclosed, ever more and more
Compelleth by its spinning whirl the cloud
To grow all hollow with a thickened crust
Surrounding; for thereafter, when the force
And the keen onset of the wind have weakened
That crust, lo, then the cloud, to-split in twain,
Gives forth a hideous crash with bang and boom.
No marvel this; since oft a bladder small,
[...] Read more
poem by Lucretius
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Emotional Food Chain
Anger eats Balanced
Balanced eats Confusion
Confusion eats Delight
Delight eats Exasperation
Exasperation eats Forgiveness
Forgiveness eats Grief
Grief eats Humor
Humor eats Isolation
Isolation eats Joy
Joy eats Knottiness
Knottiness eats Love
Love eats Moodiness
Moodiness eats Nicety
Nicety eats Outrage
Outrage eats Peace
Peace eats Quick-temperament
Quick-temperament eats Righteousness
Righteousness eats Stupidity
Stupidity eats Trust
Trust eats Unhappiness
Unhappiness eats Vitality
Vitality eats Weariness
Weariness eats X-citement
X-citement eats Yawn
Yawn eats Zest
Zest eats Anger
poem by Champs Ulysses Cabinatan
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Ma Baker
She was the meanest cat
In old chicago town
She was the meanest cat
She really moved them down
She had no heart at all
No no no heart at all
She was the meanest cat
Oh she was really tough
She left her husband flat
He wasnt tough enough
She took her boys along
cos they were mean and strong
Ma ma ma ma - ma baker - she taught her four sons
Ma ma ma ma - ma baker - to handle their guns
Ma ma ma ma - ma baker - she never could cry
Ma ma ma ma - ma baker - but she knew how to die
They left a trail of crime
Across the u.s.a.
And when one boy was killed
She really made them pay
She had no heart at all
No no no heart at all
Ma ma ma ma - ma baker - she taught her four sons
Ma ma ma ma - ma baker - to handle their guns
Ma ma ma ma - ma baker - she never could cry
Ma ma ma ma - ma baker - but she knew how to die
She met a man she liked
She thought shed stay with him
One day he formed with them
They did away with him
She didnt care at all
Just didnt care at all
- here is a special bulletin.
Ma baker is the fbis most wanted woman.
Her photo is hanging on every post office wall.
If you have any information about this woman,
Please contact the nearest police station...
- dont anybody move! the money or your lives!
One day they robbed a bank
It was their last foray
The cops appeared too soon
They couldnt get away
And all the loot they had
It made them mighty mad
And so they shot it out
Ma baker and her sons
They didnt want to hang
They died with blazing guns
And so the story ends
Of one who left no friends
[...] Read more
song performed by Boney M.
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
The Baker Man
Well here comes a dance that will never be banned now
(Patty cake patty cake baker's man)
Yeah, stolen from a story called "The Baker's Man" now
(Patty cake patty cake baker's man)
(Choo choo choo choo-do choo choo)
It's impossible too sweet to cross the land????
(Patty cake patty cake)
Put your favorite records on and start the show now
(Patty cake patty cake baker's man)
Abra-cadabra look at everyone go now
(Patty cake patty cake baker's man)
(Choo choo choo choo-do choo choo)
Alakazam this dance has got to grow now
(Patty cake patty cake)
Well they tell me that it's optional to use your feet
But now you really don't need them if you keep your beat
Well Arthur Murray's gettin' blurry tryin' to learn that jive
When all the kids from coast to coast are really comin' alive
Well go tell the gang what a time you've had now
(Patty cake patty cake baker's man)
This Friday night we'll start a regular fad now
(Patty cake patty cake baker's man)
(Choo choo choo choo-do choo choo)
We'll do the Baker 'til it drives us mad now
(Patty cake patty cake)
(Patty cake patty cake baker's man)
(Patty cake patty cake baker's man)
(Patty cake patty cake baker's man)
(Patty cake patty cake baker's man)
(Choo choo choo choo-do choo choo)
(Patty cake patty cake baker's man)
Come on and take a lesson now
(Patty cake patty cake baker's man)
Clap your partner's hands
(Patty cake patty cake baker's man)
Not too hard
(Patty cake patty cake baker's man)
Now slap her in the face
(Patty cake patty cake baker's man)
What a disgrace
(Choo choo choo choo-do choo choo)
(Patty cake patty cake)
(Patty cake patty cake baker's man
song performed by Beach Boys
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
Den fremmede Fugl
Seer Du Huset med de røde Bjelker i den hvide Muur?
Rundt om kneise stolte Bøge i den store frie Natur.
Seer Du hist, bag Brombærhækken, Drengen med det aabne Blik?
Ene tumler han sig, lystig efter muntre Drenge-Skik;
Men nu standser han og lytter, thi høit oppe paa en Green,
Sidder der en Fugl og synger, o en lille, deilig een!
Ret som Guld og skjønne Perler skinner Hoved jo og Krop,
Og den selv er ikke større end en fyldig Rosenknop.
Drengen og den lille Sanger blive snart fortrolig her,
Og de skiftes til at synge i det røde Aftenskjær.
Men i Drengens Hoved spøger mange rare Eventyr,
Dem han alle vil fortælle for det lille smukke Dyr;
Men see, Fuglen kan dem alle, selv han saae det paa sin Flugt,
Ingen kan som han fortælle, nei, det er dog alt for smukt!
Men det er ei nok med dette, den kan ogsaa hexe lidt;
Tusind Mile kan den flyve, mens den siger „qvirrevit!"
See den flyver, og den kommer, Drengen er saa sjæleglad,
Sjældne Frøkorn bringer Fuglen, indsvøbt i et Rosenblad.
I hvert Frø er skjulte Kræfter, knap er et i Jorden lagt,
Før et Trylleslot der voxer i sin hele, stolte Pragt.
Taget er af Morgenrøde, Søilerne er Bjergets Snee,
Og igjennem Slots-Portalet kan man ind i Himlen see!
Men et andet Frøkorn svulmer til en deilig Sommersky,
Og med Dreng og Fugl den svæver over Skov og Mark og By,
Seiler ind i Aftensolen, o den er saa rød og stor!
Stiger derpaa ind i Himlen, hvor den gode Gud jo boer;
Seer de mange, mange Stjerner, der som hvide Blomster staae,
Jesubarnet og Guds Engle med de store Vinger paa.
Skyen daler atter med dem, bringer dem til Skovens Krat,
Hvor de smukke Alfer lege i den lyse Sommer-Nat,
Og hvor Aanden af hvert Blomster, der henvisner Aar for Aar,
Atter nu i Midnats-Timen duftende for Øiet staaer.
Fra et Frøkorn stiger hurtigt frem en Palme, høi og stor,
Drengen der med Fuglen sidder, Træet meer og mere groer;
Høit det voxer over Skoven, over Skyen mod sin Gud,
Breder stolt sin grønne Krone over hele Jorden ud.
Fjerne Lande, fjerne Have, seer han dybt dernede staae,
Dog imellem Jord og Himmel underlig han længes maae.
Over Skyen, høit deroppe, Hjertet vil mod Jorden ned,
Og fra Jorden vil det atter søge hist — hvad det ei veed.
Saadan svinder Aar og Dage, Barnets søde Sorg og Lyst,
Øiet bliver da til Flamme, thi det brænder i hans Bryst.
Fuglen flyver, Fuglen kommer, og den flyver bort igjen;
See, da sidder han ved Stranden, stirrer over Fladen hen;
Øiet seer kun Hav og Himmel; Alt er det umaalte Blaae;
Ingen Ø og ingen Skyer, for det trætte Øie staae.
Men see hist, en sneehvid Svane nærmer sig mod Kysten her,
Og sin kjære Fugl han kjender i den stolte Svane der.
See, en Blomsterbaad den trækker, bunden ved sit Vinge-Par!
Og en underdeilig Pige den jo med i Baaden har.
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Marts
'Livets Frihed, Jordens Baand,
Kamp imellem Form og Aand.'
*
Mægtigt Vaarens Pulse banke,
Dog er det saa kold en Tid;
See, imellem Form og Tanke
Viser sig den store Strid;
Aaret giver i det Mindre,
Hvad i Secler Verden gav,
Hvad du seer, hvor Stjerner tindre,
Og i Oldtids sjunkne Grav,
Livets Frihed, Jordens Baand,
Kamp imellem Form og Aand.
*
Jorden.
Ton høit i Tidens Kamp mit stolte Qvad!
En Verden være mig mit Nodeblad,
Urbjergene, som dybt grundfæsted' staae,
De er' de sorte Streger, sat' derpaa,
Og hver Forstening, hvert et Lag deri,
Er Noden til den stolte Melodie.
Hvert Mammuthsdyr, hver Blomst i Stenen bundet
Os synger om et Liv, som er forsvundet,
Om Tidens Stræben, Tidens snevre Baand,
Om Kampen mellem Formerne og Aand.
Hvo sprængte Himlen med sit Stjernetal,
Den vidtudstrakte Ymers Pandeskal,
Den høie Himmelhvælving i sin Skranke -
Hvo, uden Aanden med sin Flamme-Tanke?
Copernikus gav Jorden Liv og Gang,
Stolt alle Sphærerne i Rummet sang,
De gamle Former bort som Avner fløi,
Og Verden blev saa navnløs stor og høi.
Den vilde Søgang bryder stolt hver Skranke,
Og Klippen brister, som den skjøre Planke,
Sø bliver Land og Landet atter Sø,
Men dobbelt skjøn sig reiser Ø ved Ø,
Det indre Liv sig lader ei betvinge.
See! Skovene fra Jordens Muld fremspringe,
Fixstjernens Skjær naaer ned til Jordens Bugt,
Skjøndt Secler svinde i dens snare Flugt,
Men Rummet ei kan Kraftens Straale dæmpe,
Forgjæves Titans Børn mod Himlen kjæmpe.
Brænd Byer af, riv ned med Tiger-Kloe,
Strøe Salt i Gruset, at ei Græs skal groe! -
Dog reiser Aanden atter Steen ved Steen,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Bruden i Rørvig Kirke
Klart skinner Maanen paa den nøgne Kyst.
I Præstegaarden er nu Alt saa tyst;
Dog, tyst og stille er det stedse der,
Thi i den øde Egn den ligger her
Paa Tangen, som gaaer langt hist ud i Havet,
Hvor Kirken staaer i Sandflugt halv begravet.
Hvem nærmer sig? — Med stærke Skridt de gaae.
Det er en Skare Mænd med Kapper paa!
Men under Kappen blinker Staalet frem;
Den gamle Præst de gjæste i hans Hjem. -
Alt ryster Porten ved de stærke Slag;
Selv Spurven vækkes under Husets Tag
Og flagrer, bange, fra sin lille Rede,
Til Lyngen paa den sorte Hede.
II
Med Fader-Blik og sølvgraat Haar,
Den gamle Præst nu hos dem staaer;
Men taus som Aander er hver Mand;
De pege mod den nøgne Strand,
Hvor Kirken hæver sin røde Muur,
I den døde Natur.
Han kjender i dem et fremmed Folk;
De vise ham Guld og den skarpe Dolk,
De bede og true — nu drage de bort,
Og Præsten følger i Kjortel sort.
Fast holder han Bibelen under sin Arm,
Men Hjertet banker i Oldingens Barm;
De bane sig Vei gjennem Sandet,
Til Kirken ved Vandet.
III
Rundtom er alt saa øde, man seer kun den nøgne Strand,
Hvor Tangen flagrer i Vinden, henad det hvide Sand.
Saa underligt Bølgerne synge og over Dybet gaae,
De svulme, som Hjertet der længes, derfor de briste maae.
I Maanskinnet stiger Skummet, det hvide Bølge-Liig;
Den hvidgraa Maage flygter med bange, hæse Skrig,
Og slaaer mod Kirke-Ruden sit stærke Vinge-Par.
See Kirken den er oplyst, som aldrig før den var,
Og huult og dæmpet stiger derinde Sangen frem,
Det er, som Tone-Bølgen kom fra de Dødes Hjem.
IV
Af fremmede Mænd er hele Kirken fuld,
De straale sært i Vaaben og i Guld;
Kun tyndt er Skjægget om den brune Kind,
De hylle sig i deres Kapper ind;
Med Raslen Sværdene mod Gulvet slaae;
Man seer en Qvinde ene blandt dem staae,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
We've All Been Greedy
Those peaceful nights for some have passed.
Those feeling safe...
In sheltered communities behind closed gates.
Are awakening.
But not to Robins singing.
To peer from behind French customed made doors.
Swinging out onto the patio.
Overlooking acres upon acres upon more acres,
Of freshly cut grass.
These awareness days have come upon us fast.
Who would believe such a quick erasing,
Of a way of life....
Would come to pass.
And leave those embittered with much grief,
With streaks of torment on twisted faces.
Disgraced and now nervously pacing.
In wait.
But for what?
When the 'why' of it has arrived too late!
We've been greedy.
See what gluttony does when it can't be overcomed.
We've been greedy,
And feeding on our selfishness.
While ripping the hearts out of those to sustain it.
Doing everything to gain more and maintain it.
We've been greedy!
And..
The stinging of the realness,
Persists.
And can not be contained.
Acts of civil madness...
Spreads fast!
Thousands go out of their minds.
Many more are trapped!
Something in their minds have snapped.
Only those exposed to fantasies,
Are observed doing that.
And a waste of explanation can not bring them back!
Their self delusions have attacked.
Leaving us all affected by that 'fat'!
Yes fat!
Undisciplined rascists...
[...] Read more
poem by Lawrence S. Pertillar
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Break North '97
[kool keith]
Yeah..
Black mon, come get him served
Black mon, come get him served
Black mon, come get him served
Yeah! live from, the st. nickalaus arena in detroit, michigan
We gon' get busy with fifty-five million thousand people out there
Let the crowd go wild!
One, two, three, four..
[kool keith]
I got a radio, small and yet portable
Comfortable, with the sound in audio
Kickin, high hats just tickin
Spicy lyrics, and words finger lickin.. good
But you know i could
Beat on steel, break tons of wood.. down
With a funky sound
Square mixer, the record is round
And turning, for the million i'm earning
Shock the rhythm, and just keep learning
This, that is supposed to
Grab your ear, and have it move close
To the speakers, so you hear me clearly
I'm out yes, to damage severely
You're very far, and not yet nearly
Expressing them, but you're messing them up
Your bummy rhymes, i'm dressing them up
For the battle win, like a snake i'm rattlin
The red ball with the wooden piece paddlin
Mc's stop perpetrating
Break north (break north)
Break north (break north)
Break north (break north)
Break north (break north)
Break north (break north)
Break north (break north)
[ced gee]
I'm a merchandise, a customized item
Computer rapper for suckers who wanna bite em
Stand back, watch the man recite em
It took a second a minute for me to write em
And type em and hype em and psych em, up
Change my rhythm, before i get stuck
In an altitude, beyond my own level
I smack rappers, and send em to the devil
On a bus, return em to dust
I start infections, reduce em to pus
I'm on the scanner, with brains i blow out
Your old bones, and skulls i throw out
To the backyard, and yes the wackyard
[...] Read more
song performed by Ultramagnetic Mc's
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
Dykker-Klokken
Det var i Aaret — — ak! nu kan jeg Aaret ikke huske;
Men Maanen skinnede ret smukt paa Træer og paa Buske.
Vor Jord er intet Paradiis; som Praas tidt Lykken lyser;
Om Sommeren man har for hedt, om Vinteren man fryser.
At melde i en Elegie, hvor tidt vi her maae græde,
Det nytter jo til ingen Ting, kan ei en Christen glæde.
Det var i Aaret, som De veed, jeg ei kan rigtig huske,
Jeg gik om Aftenen en Tour imellem Krat og Buske;
Det hele Liv stod klart for mig, men jeg var ei fornøiet;
Dog muligt var det Nordens Vind, som fik mig Vand i Øiet.
En Tanke gik, en anden kom, og, for mig kort at fatte,
Tilsidst jeg paa en Kampesteen mig tæt ved Havet satte.
I Ilden er der lidt for hedt, paa Jord, som sagt, man fryser,
Og stige i en Luft-Ballon — — nei! nei! mit Hjerte gyser;
Dog muligt at paa Havets Bund i sikkre Dykker-Klokker
Sit Liv man paa Cothurner gaaer, og ei, som her, paa Sokker.
Saa tænkte jeg, og Reisen blev til næste Dag belavet,
(I Dykker-Klokker, som man veed, kan vandres gjennem Havet).
— Af klart Krystal var Klokken støbt, de Svende frem den trække,
Tilskuere paa Kysten stod, en lang, en broget Række;
Snart var det Hele bragt i Stand, jeg sad saa luunt derinde,
Nu gleed da Snoren, Tridsen peeb, jeg blev saa sær i Sinde, -
For Øiet var det sort, som Nat, og Luften pressed' saare,
Den trykkede som Hjertets Sorg, der lettes ei ved Taare. -
Det var, som Stormens Orgel slog — jeg kan det aldrig glemme!
Som naar i Ørknen en Orkan med Rovdyr blander Stemme.
— Men snart jeg blev til Tingen vant, og dette saae jeg gjerne;
Høit over mig var ravne-sort, det bruste i det Fjerne.
Der Solen stod saa rød og stor, men ei med mindste Straale,
Saa at man uden sværtet Glas „ihr' Hoheit" kunde taale.
Mig syntes Stjerne-Himlen hist i sin Studenter-Kjole
Lig Asken af et brændt Papir, hvor Smaa-Børn gaae af Skole.
— Rundt om mig klarede det op, jeg hørte Fiske bande,
Hver Gang de paa min Klokke løb og stødte deres Pande.
Men Skjæbnen, ak! det slemme Skarn, misundte mig min Glæde,
Og som en Sværd-Fisk var hun nu ved Klokkens Snoer tilstæde,
Og hurtigt gik det: „klip! klip! klip!" rask skar hun Snoren over;
Der sad jeg i min Klokke net, dybt under Havets Vover.
Først blev jeg hed, saa blev jeg kold, saa lidt af begge Dele,
Jeg trøsted' mig; Du kan kun døe, se det er her det Hele.
Men Klokken sank dog ei endnu, den drev paa Havets Strømme,
Jeg lukkede mit Øie til, og lod saa Klokken svømme.
Den foer, ret som med Extra-Post, vist sine tyve Mile,
„Und immer weiter, hop! hop! hop!" foruden Rast og Hvile.
Een Time gik, der gik vel tre, men Døden kom dog ikke,
Saa blev jeg af den Venten kjed, og aabned mine Blikke.
Ak Herreje! ak Herreje! Hvad saae jeg dog paa Bunden!
Den første halve Time jeg som slagen var paa Munden. -
Dybt under mig var Bjerg og Dal med Skove samt med Byer,
Jeg Damer saae spadsere der med store Paraplyer. -
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Fundamental of Liar Chapter CXXXV: Greedy
I'm not hopeless
I'm not obsessed
I'm just greedy
I know I should stop
I know my limit
I'm just greedy
I don't want to lose anything
I refuse to release something
I'm just greedy
Even it drains me dry
Even it wears me down
I'm just greedy
I'm not crazy
I'm not dangerous
I'm just greedy
I'm not in manic depression
I'm under a perfect control
I'm just greedy
I depending on that look
I clinging for that hope
I'm just greedy
If compared to the evil mind
If compared to the cruel traitor
I'm just greedy
I'm possessive
I'm territory man
I'm just greedy
I will clutch tighter
I will sink deeper
I'm just greedy
I never have enough
I always demand more and more
I'm just greedy
Though you should hate me
Though I should not be forgiven
I'm just greedy
I'm not only egoist
I'm not only aggressive
[...] Read more
poem by Maria Sudibyo
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
The Georgics
GEORGIC I
What makes the cornfield smile; beneath what star
Maecenas, it is meet to turn the sod
Or marry elm with vine; how tend the steer;
What pains for cattle-keeping, or what proof
Of patient trial serves for thrifty bees;-
Such are my themes.
O universal lights
Most glorious! ye that lead the gliding year
Along the sky, Liber and Ceres mild,
If by your bounty holpen earth once changed
Chaonian acorn for the plump wheat-ear,
And mingled with the grape, your new-found gift,
The draughts of Achelous; and ye Fauns
To rustics ever kind, come foot it, Fauns
And Dryad-maids together; your gifts I sing.
And thou, for whose delight the war-horse first
Sprang from earth's womb at thy great trident's stroke,
Neptune; and haunter of the groves, for whom
Three hundred snow-white heifers browse the brakes,
The fertile brakes of Ceos; and clothed in power,
Thy native forest and Lycean lawns,
Pan, shepherd-god, forsaking, as the love
Of thine own Maenalus constrains thee, hear
And help, O lord of Tegea! And thou, too,
Minerva, from whose hand the olive sprung;
And boy-discoverer of the curved plough;
And, bearing a young cypress root-uptorn,
Silvanus, and Gods all and Goddesses,
Who make the fields your care, both ye who nurse
The tender unsown increase, and from heaven
Shed on man's sowing the riches of your rain:
And thou, even thou, of whom we know not yet
What mansion of the skies shall hold thee soon,
Whether to watch o'er cities be thy will,
Great Caesar, and to take the earth in charge,
That so the mighty world may welcome thee
Lord of her increase, master of her times,
Binding thy mother's myrtle round thy brow,
Or as the boundless ocean's God thou come,
Sole dread of seamen, till far Thule bow
Before thee, and Tethys win thee to her son
With all her waves for dower; or as a star
Lend thy fresh beams our lagging months to cheer,
Where 'twixt the Maid and those pursuing Claws
A space is opening; see! red Scorpio's self
His arms draws in, yea, and hath left thee more
Than thy full meed of heaven: be what thou wilt-
For neither Tartarus hopes to call thee king,
[...] Read more
[9] O, Moon, My Sweet-heart!
O, Moon, My Sweet-heart!
[LOVE POEMS]
POET: MAHENDRA BHATNAGAR
POEMS
1 Passion And Compassion / 1
2 Affection
3 Willing To Live
4 Passion And Compassion / 2
5 Boon
6 Remembrance
7 Pretext
8 To A Distant Person
9 Perception
10 Conclusion
10 You (1)
11 Symbol
12 You (2)
13 In Vain
14 One Night
15 Suddenly
16 Meeting
17 Touch
18 Face To Face
19 Co-Traveller
20 Once And Once only
21 Touchstone
22 In Chorus
23 Good Omens
24 Even Then
25 An Evening At ‘Tighiraa’ (1)
26 An Evening At ‘Tighiraa’ (2)
27 Life Aspirant
28 To The Condemned Woman
29 A Submission
30 At Midday
31 I Accept
32 Who Are You?
33 Solicitation
34 Accept Me
35 Again After Ages …
36 Day-Dreaming
37 Who Are You?
38 You Embellished In Song
[...] Read more
poem by Mahendra Bhatnagar
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Greed..
Greed will make you hurngry
you'll never get enough...
it can tear a life apart
Greed is nasy stuff..
don't get greedy - don't be greedy
once you let yoursef be greedy
you can't go back again...
(i'm telling ya man...)
i know a man named Jessy
his Grandma was sitting good..
he set out to win her turst
and take everything he could..
he got greedy
he was greedy..
Jessy let himself get greedy
And He can't go back again...
Greed turns family on family
makes a friend the enemy
it can turn you on your Grandma
blinding you so you can't see..
it will turn you on your parents..
and tear your world apart..
there's no way you can change it
once you let it in your heart..
don't be greedy
don't get greedy..
once you let yoursef be greedy
you can't go back again...
once someone has been cheated
or swindeled it's a shame
greed will leave them cold and Angry
with only You to blame....
no one will ever trust you
trust gets burried in the past..
you're better of financialy'
but money it won't last..
don't get greedy don't be greedy
once you let yourself be greedy
you can't go back again...
once greed becomes a partner
and all is said and done..
when your lookin down at a grave...
can you really feel you won?
you now have more than others
you worked hard to steal it all..
others may have earned it but
your the one who made that call..
no one thought you'd do it
it never crossed their mind..
they trusted that you would be fair
[...] Read more
poem by Connetta Jean
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
August
'Blomsten dufter, for at brydes!
Frugten modnes, for at nydes!
- Lev og nyd! trara! trara!'
*
Ja, Øieblikket ene er det just,
Der med sit friske Grønt din Vandring smykker,
Thi nyd det, som den duftende August,
Der mellem Vaaren og din Vinter bygger.
See Dig omkring, flyv ei saa vildt afsted,
Fra Livets Sol det gaaer til Gravens Skygge,
Og Sorgen sidder nok paa Hesten med,
Thi pluk hver Frugt, der skabtes for din Lykke.
Hvad Hjertet har, det har Du, søde Trøst!
Det Tabte findes ikke ved at græde;
Nei nyd! thi Livet er en evig Høst,
Og Øieblikket er saa riigt paa Glæde.
- - -
Heden trykker; Østens Varme blunder lidt hos os i Dag!
Som en ægte persisk Fyrste, vil jeg strække mig i Mag.
Grøften er mit Hovedgjærde, smukt den staaer med Kaprifol',
Egetræets grønne Grene skjærme mod den stærke Sol.
Flagrende, men luftig lette Skygardiner hænge ned;
Teppet, hvorpaa jeg har lagt mig, er et broget Blomsterbed.
Kløver, Rølleker, Papaver spille i den grønne Grund,
Og med modne Hindbær hænger Grenen lige ved min Mund.
Nyde, drømme, søde Lykke! see, ved Blomstens Hjerte tyst,
Ligger Bien sødt beruset, Blomst og Bie er Bryst ved Bryst.
Sommerfuglen lystigt flagrer, kysser hvert et broget Blad,
Synger ei, men hvidsker stille Kjærligheds - den veed nok, hvad! -
Ha! en kjølig Luftning zittrer gjennem Skovens grønne Tag,
Høit paa Himlen staaer et Bjergland, Uveirsskyer Lag ved Lag;
Nu, som Kjæmpeseil de svulme, nu er det en Klippehal,
Hør det stærke Echo ruller gjennem Bjergets dybe Dal.
Hver en Fugl sig bange skjuler, og et Gys i Skoven gaaer,
Mens i store Kredse Svalen Jorden med sin Vinge slaaer.
Skyen brister, Regnen strømmer, den betage vil mit Syn!
Himlen viser Flamme-Tanker, Videt gnistrer Lyn paa Lyn.
- I det lille lave Skovhuus staaer jeg, til det er forbi,
Men da Ruderne er knækked', ei for Regn jeg bliver fri;
Konen sidder paa en Træstol, dier Barnet, søde Lyst!
See, de butted' runde Fingre lægger det paa hendes Bryst!
Stormen rusker stærkt i Taget, flyver nu til Markens Neeg,
Favner dem og knækker Axet i sin Elskovs vilde Leeg.
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Februar
'- Mark og Enge dækkes af den hvide Snee,
Paa de døde Blomster vil ei Livet see;
Dog, mens Vinterkulden trykker Jordens Kyst,
Anelse og Længsel fylder hvert et Bryst -!'
*
Maanen, som en Havfrue, fra den fjerne Old,
Svømmer hen ad Himlen, deilig, men saa kold.
Skoven staaer med Riimfrost, glimrende og hvid,
Drømmer vist i Natten om sin Sommertid,
Om de grønne Blade med den friske Duft,
Om de smukke Blomster og den varme Luft.
Ja, hvert Træ i Skoven har sin Sommer-Drøm,
Der, som Digter-Hjertets, døer i Tidens Strøm.
Mark og Enge dækkes af den hvide Snee,
Paa de døde Blomster vil ei Livet see;
Dog, mens Vinterkulden trykker Jordens Kyst,
Anelse og Længsel fylder hvert et Bryst.
Som et Skyggebilled', sat mod Luftens Blaa,
Staaer hist Herregaarden, der er Taarne paa!
Alt er gothisk gammelt, hvilket Malerie!
Ret som Riddertiden slumrede deri.
Under Vindebroen, ved de frosne Rør,
Er' i Muren Huller; der var Fængsler før.
Vaabenet med Indskrift over Porten staaer,
Og om Vindueskarmen kunstigt Løvværk gaaer.
Mellem to Karnapper groer en mægtig Lind,
Der, ad Vindeltrappen, vil vi træde ind.
Hvilke gamle Døre! og hvor de er' smaae!
Ovenover stolte Hjortetakker staae.
Gjennem hele Fløien strækker sig en Gang,
Maaneskinnet gjør den mere dyb og lang.
Riddersmænd og Fruer, mens vi gaae forbi,
See, som bundne Aander, fra hvert Malerie.
Hvem er vel hin Ridder med det mørke Blik?
Engang stolt og modig, han i Livet gik;
Mægtigt svulmed' Hjertet, Jorden har ham gjemt,
Ei hans Slægt man kjender, her hans Navn er glemt!
Hvilken deilig Qvinde! Liv og Aand man seer.
Og af disse Former er nu intet meer?
Intet meer, undtagen dette Farvespil,
Som hver Livets Sommer meer henbleges vil!
Dette Smiil om Munden, dette Tanke-Blik,
Denne Sundheds-Farve hendes Kinder fik;
Alt er Støv og Aske, Alt i Jorden gjemt,
Og, som Hjertets Drømme, Sorg og - Glæde, glemt!
Tys! fra Salen klinger Toners Harmonie,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Juleaftenen (Christmas Eve )
Hvo minnes ikke
et vær, han tror, ei himlen mer kan skikke?
et vær som om hver sjel, fra Kains til den,
Gud sist fordømte,
den jord forbannet, fra helvete rømte,
som fristet dem å svike himmelen?....
Et vær, hvis stemmes
forferdelser ei mere kan forglemmes?
Thi alle tenkte: det må være sendt
for min skyld ene;
orkanens tordner meg kun meg de mene;
min synd er blitt åndene bekjent...
Et vær, hvis styrke
kan lære prest og troende å dyrke
demoner i det element, hvis brak
den gamle høre
fra barnsben kan i sitt bemoste øre
et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
Et vær, som rystet
den sterkes hjerte i dets skjul i brystet,
et himmelvær, hvori sitt eget navn
han påropt hørte
av ånder, stormene forbi ham førte,
mens hver en tretopp hylte som en ravn? Men ravnen gjemte
seg selv i klippen, ulven sulten temte,
og reven våget seg ikke ut.
I huset sluktes
hvert lys, og lenkehunden inneluktes....
I slikt vær, da får du bønner, Gud!
I slikt vær - det var en juleaften -
da natt det ble før dagens mål var fullt,
befant en gammel jøde, nær forkommen,
seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side
fra bygdene på hin, for julens skyld,
av pikene med lengsel, thi i skreppen
lå spenner, bånd og alt hva de behøvde
for morgendagen, annen dag og nyttår.
Det gjorde lengselen spent, men ikke bange;
thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri
dem sviktet noen jul: Han kom så visst
som juleaftenen selv.
"Tyss! var det atter stormen,
som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen." Og Gamle-Jakob
fluks stanser lyttende for annen gang.
Nu tier det. Thi stormen øker på,
som fossen drønner over den, der drukner.
Han vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!"
[...] Read more
poem by Henrik Wergeland
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!