Citatepedia^®.com

Herregaards-Skytterne

Som Tegn om gamle Tider hjemme,
Om Ridderborg og Ridder-Mod,
Vor Bøsse løfte skal sin Stemme;
For gamle Danmark Ungdoms Blod!
Mand staaer ved Mand,
„Med Gud, for Konge og Fædreland!"
Nu kommer Herregaards-Skytten!

Det er den sorte Jæger-Skare
Med dansk Cocarde og Hanefjer;
Blandt Fjendens Flokke skal vi klare,
Vort Øie Hjertestedet seer.
Mand staaer ved Mand,
„Med Gud, for Konge og Fædreland!"
Nu kommer Herregaards-Skytten!

Tro ikke, Landet er ei lukket,
I Folket Holger Danske staaer!
Hver fjendtlig Fugl skal blive plukket,
Hvis Vinge over Gjærdet slaaer!
Mand staaer ved Mand.
„Med Gud, for Konge og Fædreland!"
Nu kommer Herregaards-Skytten!

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Dykker-Klokken

Det var i Aaret — — ak! nu kan jeg Aaret ikke huske;
Men Maanen skinnede ret smukt paa Træer og paa Buske.
Vor Jord er intet Paradiis; som Praas tidt Lykken lyser;
Om Sommeren man har for hedt, om Vinteren man fryser.
At melde i en Elegie, hvor tidt vi her maae græde,
Det nytter jo til ingen Ting, kan ei en Christen glæde.
Det var i Aaret, som De veed, jeg ei kan rigtig huske,
Jeg gik om Aftenen en Tour imellem Krat og Buske;
Det hele Liv stod klart for mig, men jeg var ei fornøiet;
Dog muligt var det Nordens Vind, som fik mig Vand i Øiet.
En Tanke gik, en anden kom, og, for mig kort at fatte,
Tilsidst jeg paa en Kampesteen mig tæt ved Havet satte.
I Ilden er der lidt for hedt, paa Jord, som sagt, man fryser,
Og stige i en Luft-Ballon — — nei! nei! mit Hjerte gyser;
Dog muligt at paa Havets Bund i sikkre Dykker-Klokker
Sit Liv man paa Cothurner gaaer, og ei, som her, paa Sokker.
Saa tænkte jeg, og Reisen blev til næste Dag belavet,
(I Dykker-Klokker, som man veed, kan vandres gjennem Havet).
— Af klart Krystal var Klokken støbt, de Svende frem den trække,
Tilskuere paa Kysten stod, en lang, en broget Række;
Snart var det Hele bragt i Stand, jeg sad saa luunt derinde,
Nu gleed da Snoren, Tridsen peeb, jeg blev saa sær i Sinde, -
For Øiet var det sort, som Nat, og Luften pressed' saare,
Den trykkede som Hjertets Sorg, der lettes ei ved Taare. -
Det var, som Stormens Orgel slog — jeg kan det aldrig glemme!
Som naar i Ørknen en Orkan med Rovdyr blander Stemme.
— Men snart jeg blev til Tingen vant, og dette saae jeg gjerne;
Høit over mig var ravne-sort, det bruste i det Fjerne.
Der Solen stod saa rød og stor, men ei med mindste Straale,
Saa at man uden sværtet Glas „ihr' Hoheit" kunde taale.
Mig syntes Stjerne-Himlen hist i sin Studenter-Kjole
Lig Asken af et brændt Papir, hvor Smaa-Børn gaae af Skole.
— Rundt om mig klarede det op, jeg hørte Fiske bande,
Hver Gang de paa min Klokke løb og stødte deres Pande.
Men Skjæbnen, ak! det slemme Skarn, misundte mig min Glæde,
Og som en Sværd-Fisk var hun nu ved Klokkens Snoer tilstæde,
Og hurtigt gik det: „klip! klip! klip!" rask skar hun Snoren over;
Der sad jeg i min Klokke net, dybt under Havets Vover.
Først blev jeg hed, saa blev jeg kold, saa lidt af begge Dele,
Jeg trøsted' mig; Du kan kun døe, se det er her det Hele.
Men Klokken sank dog ei endnu, den drev paa Havets Strømme,
Jeg lukkede mit Øie til, og lod saa Klokken svømme.
Den foer, ret som med Extra-Post, vist sine tyve Mile,
„Und immer weiter, hop! hop! hop!" foruden Rast og Hvile.
Een Time gik, der gik vel tre, men Døden kom dog ikke,
Saa blev jeg af den Venten kjed, og aabned mine Blikke.
Ak Herreje! ak Herreje! Hvad saae jeg dog paa Bunden!
Den første halve Time jeg som slagen var paa Munden. -
Dybt under mig var Bjerg og Dal med Skove samt med Byer,
Jeg Damer saae spadsere der med store Paraplyer. -

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Regiment of Princes

Musynge upon the restlees bysynesse
Which that this troubly world hath ay on honde,
That othir thyng than fruyt of bittirnesse
Ne yildith naght, as I can undirstonde,
At Chestres In, right faste by the Stronde,
As I lay in my bed upon a nyght,
Thoght me byrefte of sleep the force and might. 1

And many a day and nyght that wikkid hyne
Hadde beforn vexed my poore goost
So grevously that of angwissh and pyne
No rycher man was nowhere in no coost.
This dar I seyn, may no wight make his boost
That he with thoght was bet than I aqweynted,
For to the deeth he wel ny hath me feynted.

Bysyly in my mynde I gan revolve
The welthe unseur of every creature,
How lightly that Fortune it can dissolve
Whan that hir list that it no lenger dure;
And of the brotilnesse of hir nature
My tremblynge herte so greet gastnesse hadde
That my spirites were of my lyf sadde.

Me fil to mynde how that nat longe agoo
Fortunes strook doun thraste estat rial
Into mescheef, and I took heede also
Of many anothir lord that hadde a fal.
In mene estat eek sikirnesse at al
Ne saw I noon, but I sy atte laste
Wher seuretee for to abyde hir caste.

In poore estat shee pighte hir pavyloun
To kevere hir fro the storm of descendynge 2
For shee kneew no lower descencion
Sauf oonly deeth, fro which no wight lyvynge
Deffende him may; and thus in my musynge
I destitut was of joie and good hope,
And to myn ese nothyng cowde I grope.

For right as blyve ran it in my thoght,
Thogh poore I be, yit sumwhat leese I may.
Than deemed I that seurtee wolde noght
With me abyde; it is nat to hir pay
Ther to sojourne as shee descende may.
And thus unsikir of my smal lyflode,
Thoght leide on me ful many an hevy lode.

I thoghte eek, if I into povert creepe,
Than am I entred into sikirnesse;

[...] Read more

poem by Thomas Hoccleve
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

November

'Tredje Reeb ind! - - Op at beslaae Mersseilet! -
Ha, alle Djævle, hvilken Nat! -'

*
Nøgent, øde Sted paa Jyllands Vestkyst.
(Det er Nat og Maaneskin; Skyerne jage hen over det oprørte Hav).

En Skare onde Natur-Aander mødes, de leire sig i Sandet.

Den Første.
Her November har sin Throne,
Hvilken deilig Dandseplads!
Storm og Hav er vort Orchester.
Hør dog, hvilket lystigt Stykke!
Mine Been er Hvirvel-Vinde;
Kom, imens de Andre sladdre
Om de natlige Bedrifter.

Den Anden.
Dette Sted især jeg ynder.
Om en herlig Spas det minder!
See I [rettet fra: i] der det løse Qviksand?
Det er flere Aar nu siden,
Men som nu, just i November,
Kom en lystig Brudeskare;
Klarinet og Violiner
Klang heel lysteligt fra Vognen,
Hvor med Silkebaand om [rettet fra: um] Haaret,
Bruden sad, saa ung og deilig.
Med en Taage jeg dem blænded',
I et Nu de svandt i Sandet.

Den Tredie.
Det er kun i forgaars siden,
Jeg mit Eventyr har prøvet.
Nyligt havde Stormen lagt sig,
Havet hvilte som et Klæde.
Stille laae et Vrag derude,
Alt dets Mandskab længst var borte,
Kun en Mand og tvende Qvinder
Endnu stode der forladte,
Men der laae en Baad paa Dækket,
Stor og bred; de der dem satte.
Manden bortskar [rettet fra: bortskjar] alle Touge,
Undersøgte Alting nøie,
Haabede, naar Vraget sank,
Baaden, frelst fra Dybets Hvirvler,
Let dem bar paa Havets Flade.*
Men eet Toug sig for ham skjulte,
Livet hang ved dette ene.

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Juleaftenen (Christmas Eve )

Hvo minnes ikke
et vær, han tror, ei himlen mer kan skikke?
et vær som om hver sjel, fra Kains til den,
Gud sist fordømte,
den jord forbannet, fra helvete rømte,
som fristet dem å svike himmelen?....
Et vær, hvis stemmes
forferdelser ei mere kan forglemmes?
Thi alle tenkte: det må være sendt
for min skyld ene;
orkanens tordner meg kun meg de mene;
min synd er blitt åndene bekjent...
Et vær, hvis styrke
kan lære prest og troende å dyrke
demoner i det element, hvis brak
den gamle høre
fra barnsben kan i sitt bemoste øre
et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
Et vær, som rystet
den sterkes hjerte i dets skjul i brystet,
et himmelvær, hvori sitt eget navn
han påropt hørte
av ånder, stormene forbi ham førte,
mens hver en tretopp hylte som en ravn? Men ravnen gjemte
seg selv i klippen, ulven sulten temte,
og reven våget seg ikke ut.
I huset sluktes
hvert lys, og lenkehunden inneluktes....
I slikt vær, da får du bønner, Gud!

I slikt vær - det var en juleaften -
da natt det ble før dagens mål var fullt,
befant en gammel jøde, nær forkommen,
seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side
fra bygdene på hin, for julens skyld,
av pikene med lengsel, thi i skreppen
lå spenner, bånd og alt hva de behøvde
for morgendagen, annen dag og nyttår.
Det gjorde lengselen spent, men ikke bange;
thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri
dem sviktet noen jul: Han kom så visst
som juleaftenen selv.
"Tyss! var det atter stormen,
som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen." Og Gamle-Jakob
fluks stanser lyttende for annen gang.
Nu tier det. Thi stormen øker på,
som fossen drønner over den, der drukner.
Han vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!"

[...] Read more

poem by Henrik Wergeland
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Februar

'- Mark og Enge dækkes af den hvide Snee,
Paa de døde Blomster vil ei Livet see;
Dog, mens Vinterkulden trykker Jordens Kyst,
Anelse og Længsel fylder hvert et Bryst -!'

*
Maanen, som en Havfrue, fra den fjerne Old,
Svømmer hen ad Himlen, deilig, men saa kold.
Skoven staaer med Riimfrost, glimrende og hvid,
Drømmer vist i Natten om sin Sommertid,
Om de grønne Blade med den friske Duft,
Om de smukke Blomster og den varme Luft.
Ja, hvert Træ i Skoven har sin Sommer-Drøm,
Der, som Digter-Hjertets, døer i Tidens Strøm.
Mark og Enge dækkes af den hvide Snee,
Paa de døde Blomster vil ei Livet see;
Dog, mens Vinterkulden trykker Jordens Kyst,
Anelse og Længsel fylder hvert et Bryst.

Som et Skyggebilled', sat mod Luftens Blaa,
Staaer hist Herregaarden, der er Taarne paa!
Alt er gothisk gammelt, hvilket Malerie!
Ret som Riddertiden slumrede deri.
Under Vindebroen, ved de frosne Rør,
Er' i Muren Huller; der var Fængsler før.
Vaabenet med Indskrift over Porten staaer,
Og om Vindueskarmen kunstigt Løvværk gaaer.
Mellem to Karnapper groer en mægtig Lind,
Der, ad Vindeltrappen, vil vi træde ind.
Hvilke gamle Døre! og hvor de er' smaae!
Ovenover stolte Hjortetakker staae.

Gjennem hele Fløien strækker sig en Gang,
Maaneskinnet gjør den mere dyb og lang.
Riddersmænd og Fruer, mens vi gaae forbi,
See, som bundne Aander, fra hvert Malerie.
Hvem er vel hin Ridder med det mørke Blik?
Engang stolt og modig, han i Livet gik;
Mægtigt svulmed' Hjertet, Jorden har ham gjemt,
Ei hans Slægt man kjender, her hans Navn er glemt!
Hvilken deilig Qvinde! Liv og Aand man seer.
Og af disse Former er nu intet meer?
Intet meer, undtagen dette Farvespil,
Som hver Livets Sommer meer henbleges vil!
Dette Smiil om Munden, dette Tanke-Blik,
Denne Sundheds-Farve hendes Kinder fik;
Alt er Støv og Aske, Alt i Jorden gjemt,
Og, som Hjertets Drømme, Sorg og - Glæde, glemt!

Tys! fra Salen klinger Toners Harmonie,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Bruden i Rørvig Kirke

Klart skinner Maanen paa den nøgne Kyst.
I Præstegaarden er nu Alt saa tyst;
Dog, tyst og stille er det stedse der,
Thi i den øde Egn den ligger her
Paa Tangen, som gaaer langt hist ud i Havet,
Hvor Kirken staaer i Sandflugt halv begravet.
Hvem nærmer sig? — Med stærke Skridt de gaae.
Det er en Skare Mænd med Kapper paa!
Men under Kappen blinker Staalet frem;
Den gamle Præst de gjæste i hans Hjem. -
Alt ryster Porten ved de stærke Slag;
Selv Spurven vækkes under Husets Tag
Og flagrer, bange, fra sin lille Rede,
Til Lyngen paa den sorte Hede.

II
Med Fader-Blik og sølvgraat Haar,
Den gamle Præst nu hos dem staaer;
Men taus som Aander er hver Mand;
De pege mod den nøgne Strand,
Hvor Kirken hæver sin røde Muur,
I den døde Natur.
Han kjender i dem et fremmed Folk;
De vise ham Guld og den skarpe Dolk,
De bede og true — nu drage de bort,
Og Præsten følger i Kjortel sort.
Fast holder han Bibelen under sin Arm,
Men Hjertet banker i Oldingens Barm;
De bane sig Vei gjennem Sandet,
Til Kirken ved Vandet.

III
Rundtom er alt saa øde, man seer kun den nøgne Strand,
Hvor Tangen flagrer i Vinden, henad det hvide Sand.
Saa underligt Bølgerne synge og over Dybet gaae,
De svulme, som Hjertet der længes, derfor de briste maae.
I Maanskinnet stiger Skummet, det hvide Bølge-Liig;
Den hvidgraa Maage flygter med bange, hæse Skrig,
Og slaaer mod Kirke-Ruden sit stærke Vinge-Par.
See Kirken den er oplyst, som aldrig før den var,
Og huult og dæmpet stiger derinde Sangen frem,
Det er, som Tone-Bølgen kom fra de Dødes Hjem.

IV
Af fremmede Mænd er hele Kirken fuld,
De straale sært i Vaaben og i Guld;
Kun tyndt er Skjægget om den brune Kind,
De hylle sig i deres Kapper ind;
Med Raslen Sværdene mod Gulvet slaae;
Man seer en Qvinde ene blandt dem staae,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

April

'- Frihed, synger Du, April!
med nyfødt Grønt og Sommer-Smiil.'
*
(Strandveien).

En ung Herre (til Hest).
O, April! en deilig Maaned!
En Champagne-Maaned er Du!
Gjennem Snee og Vinterkulde
Du fremsprudler Liv og Varme.
Sommersol og Vinterhagel,
Marken Grøn, og dog lidt Snee!
Mig i Sind og Skind Du ligner,
Som en Draabe ligner Draaben.
Ungdomsglad jeg slynger Armen
Om hver buttet deilig Pige,
Trykker Kys paa Barm og Læbe;
Sværmer nu hos Pleisch og Minni, 1
Siger Vittighed, par Diable!
- Andre Tider Regn og Taage,
Slemme Breve uden Penge;
Creditorer slaae paa Døren. -
Det er nu en Hagelbyge!
Solen skinner! - bort med Griller!
Du April, min egen Maaned!
En Champagne-Maaned er du!

(han jager afsted).
Elskeren (under Træet).
Høit paa Grenen Fuglen gynger;
Hører dog, hvor smukt den synger!
Qviddrer lystigt, hvad den veed,
Synger om min Kjærlighed;

Nævner over tusind' Gange
Hendes Navn i sine Sange.
Hjertet finder atter Ro,
Thi jeg veed, hun er mig tro!
Fuglen.
Vinter-Kulden mig bortskræmmed'.
Bryllup er der nu i Hjemmet;
Bruden var Din Hjertenskjær, -
- Du forstaaer ei Sangen her - !

Elskeren.
Budskab den fra hende bringer,
O, saa saligt , sødt det klinger!
Mig hun seer paa Tankens Strøm
Og i hendes bedste Drøm.
Fuglen.

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Marts

'Livets Frihed, Jordens Baand,
Kamp imellem Form og Aand.'

*
Mægtigt Vaarens Pulse banke,
Dog er det saa kold en Tid;
See, imellem Form og Tanke
Viser sig den store Strid;
Aaret giver i det Mindre,
Hvad i Secler Verden gav,
Hvad du seer, hvor Stjerner tindre,
Og i Oldtids sjunkne Grav,
Livets Frihed, Jordens Baand,
Kamp imellem Form og Aand.
*
Jorden.
Ton høit i Tidens Kamp mit stolte Qvad!
En Verden være mig mit Nodeblad,
Urbjergene, som dybt grundfæsted' staae,
De er' de sorte Streger, sat' derpaa,

Og hver Forstening, hvert et Lag deri,
Er Noden til den stolte Melodie.
Hvert Mammuthsdyr, hver Blomst i Stenen bundet
Os synger om et Liv, som er forsvundet,
Om Tidens Stræben, Tidens snevre Baand,
Om Kampen mellem Formerne og Aand.

Hvo sprængte Himlen med sit Stjernetal,
Den vidtudstrakte Ymers Pandeskal,
Den høie Himmelhvælving i sin Skranke -
Hvo, uden Aanden med sin Flamme-Tanke?
Copernikus gav Jorden Liv og Gang,
Stolt alle Sphærerne i Rummet sang,
De gamle Former bort som Avner fløi,
Og Verden blev saa navnløs stor og høi.

Den vilde Søgang bryder stolt hver Skranke,
Og Klippen brister, som den skjøre Planke,
Sø bliver Land og Landet atter Sø,
Men dobbelt skjøn sig reiser Ø ved Ø,
Det indre Liv sig lader ei betvinge.
See! Skovene fra Jordens Muld fremspringe,
Fixstjernens Skjær naaer ned til Jordens Bugt,
Skjøndt Secler svinde i dens snare Flugt,
Men Rummet ei kan Kraftens Straale dæmpe,
Forgjæves Titans Børn mod Himlen kjæmpe.
Brænd Byer af, riv ned med Tiger-Kloe,
Strøe Salt i Gruset, at ei Græs skal groe! -
Dog reiser Aanden atter Steen ved Steen,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Januar

'- Nyfødt Aaret er vorden!
Stolt, med den flagrende Lok, i Storm og i Blæst,
Paa sin vingede Hest
Jager Tiden hen over Jorden - !'
*
Vandringsmanden.
Et Hjem for Samojed og Pescheræ
Viser den frosne Jord med sin Snee;
Men her, som i et Feeland at see,
Staaer det riimfrosne Træ
Og løfter mod Solen sin glimrende Green
Mod en Luft, som Italiens, sortblaa, men reen.
Det er deiligt at see,
Hvor over den hvide Snee
Den sorte Rovfugl svæver,
Og Hytterne hist, hvor Røgen sig hæver,
Hvor Pigen strøer Korn af sin lille Kurv
For den qviddrende Spurv.
- Ja, nyfødt Aaret er vorden!
Stolt med den flagrende Lok, i Storm og i Blæst,
Paa sin vingede Hest
Jager Tiden hen over Jorden,
Trykker med faderlig Arm
Sine Børn, de kommende Aar, til sin Barm.
Er Maanen i Næ tolv Gange vorden,
Svæver et Barn fra hans Bryst til Jorden,
Hvorfra den ventende Broder vil stige
Igjen til sit evige Rige.
Thi Himmelens mægtige Blaa er det Hav,
Hvor Aaret forsvinder,
Hvorfra det nye oprinder
For vor Jord, denne altid blomstrende Grav.
Tiden
(paa sin vingede Hest).
Min Jord, Du er saa skjøn at see
I Sommer-Grønt, i Vinter-Snee!
Din Kamp, Din Færdsel, Død og Liv,
Alt peger til et Guddoms-Bliv!

Du Hvilepunkt for Tanken gav;
Først saae jeg kun et Taage-Hav,
Det maatte snart for Lyset døe,
Og Du fremstod, men alt var Sø!
Da voxte frem den første Ø,
Med Skov og Frugt og Blomster smaae,
Og Mennesket sin Skaber saae.

Hvert Aar et Barn jeg sendte ned,
Og gjennem Had og Kjærlighed
Det atter sig til Himlen svang,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Ballad of the White Horse

DEDICATION

Of great limbs gone to chaos,
A great face turned to night--
Why bend above a shapeless shroud
Seeking in such archaic cloud
Sight of strong lords and light?

Where seven sunken Englands
Lie buried one by one,
Why should one idle spade, I wonder,
Shake up the dust of thanes like thunder
To smoke and choke the sun?

In cloud of clay so cast to heaven
What shape shall man discern?
These lords may light the mystery
Of mastery or victory,
And these ride high in history,
But these shall not return.

Gored on the Norman gonfalon
The Golden Dragon died:
We shall not wake with ballad strings
The good time of the smaller things,
We shall not see the holy kings
Ride down by Severn side.

Stiff, strange, and quaintly coloured
As the broidery of Bayeux
The England of that dawn remains,
And this of Alfred and the Danes
Seems like the tales a whole tribe feigns
Too English to be true.

Of a good king on an island
That ruled once on a time;
And as he walked by an apple tree
There came green devils out of the sea
With sea-plants trailing heavily
And tracks of opal slime.

Yet Alfred is no fairy tale;
His days as our days ran,
He also looked forth for an hour
On peopled plains and skies that lower,
From those few windows in the tower
That is the head of a man.

But who shall look from Alfred's hood

[...] Read more

poem by Gilbert Keith Chesterton
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

June

'Glemt er nu Vaarens Kamp og Vinter-Sorgen,
Til Glæde sig forvandler hvert et Suk.
Skjøn som en Brud, den anden Bryllups-Morgen,
Ei længer Barn, og dog saa ung og smuk,
Den skjønne Junimaaned til os kommer;
Det er Skærsommer! -

*
De høie Popler hæve sig saa slanke,
I Hyldetræet qviddrer Fuglen smukt.
Paa Gjærdet groer den grønne Humle-Ranke,
Og Æble-Blomstret former sig til Frugt.
Den varme Sommerluft fra Skyen strømmer,
Sødt Hjertet drømmer!

Paa Engen slaae de Græs; hør, Leen klinger.
Paa Himlen smukke Sommerskyer staae.
Og Kløvermarken Røgelse os svinger,
Mens høit i Choret alle Lærker slaae.
- Med Vandringsstav hist Ungersvenden kommer
Hjem i Skærsommer.

Ungersvenden.
Alt jeg Kirketaarnet øiner,
Spiret kneiser stolt derpaa.
Og hvor Marken hist sig høiner,
End de fire Pile staae.
Her er Skoven. Store Rødder
Før af Træerne der laae.
Her, som Dreng, jeg plukked' Nødder,
Og trak Jordbær paa et Straa!
- Barndoms Minder mig besjæle!
Jeg vil flyve, jeg vil dvæle!
Grønne Skov, min Barndoms Ven,
Kan Du kjende mig igjen?
Grønne Hæk, du brune Stamme,
Jeg, som før, er end den samme,
Har vel seet og hørt lidt meer,
Ellers Du den Samme seer! -
Her er Pladsen end med Vedet,
Godt jeg kjender Parken der!
Her er Stenten tæt ved Ledet,
Gud, hvor lille den dog er!
Alt jeg kjender her saa godt,
Men det er saa nært, saa smaat -
Det var stort, da jeg var liden,
Jeg er bleven større siden! -
- Lille Fugl paa grønne Qvist,
Saae Du mig derude hist,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Sister Helen

"Why did you melt your waxen man
Sister Helen?
To-day is the third since you began."
"The time was long, yet the time ran,
Little brother."
(O Mother, Mary Mother,
Three days to-day, between Hell and Heaven!)

"But if you have done your work aright,
Sister Helen,
You'll let me play, for you said I might."
"Be very still in your play to-night,
Little brother."
(O Mother, Mary Mother,
Third night, to-night, between Hell and Heaven!)

"You said it must melt ere vesper-bell,
Sister Helen;
If now it be molten, all is well."
"Even so,--nay, peace! you cannot tell,
Little brother."
(O Mother, Mary Mother,
O what is this, between Hell and Heaven?)

"Oh the waxen knave was plump to-day,
Sister Helen;
How like dead folk he has dropp'd away!"
"Nay now, of the dead what can you say,
Little brother?"
(O Mother, Mary Mother,
What of the dead, between Hell and Heaven?)

"See, see, the sunken pile of wood,
Sister Helen,
Shines through the thinn'd wax red as blood!"
"Nay now, when look'd you yet on blood,
Little brother?"
(O Mother, Mary Mother,
How pale she is, between Hell and Heaven!)

"Now close your eyes, for they're sick and sore,
Sister Helen,
And I'll play without the gallery door."
"Aye, let me rest,--I'll lie on the floor,
Little brother."
(O Mother, Mary Mother,
What rest to-night, between Hell and Heaven?)

"Here high up in the balcony,
Sister Helen,

[...] Read more

poem by Dante Gabriel Rossetti
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Manden fra Paradiis

Der var engang en Enke -
Dog nei! jeg maa mig først betænke;
Hun havde været det, men var nu gift paany,
Med Een fra Thy;
(Det maae vi ikke glemme).

— En Aftenstund, da Manden ei var hjemme,
Sad hun med Haanden under Kind,
Selv Theemaskinen var en Smule sovet ind,
(Den ellers sang en Tone, reen og klar,
Og førte tidt ved Bordet den bedste Passiar).
Fra Jordens Taageland,
Fløi Tankerne til hendes første Mand;
Hun kunde ei den søde Sjæl forglemme,
Og ak! den anden var jo ikke hjemme,
— „Du har det godt!" udbrød hun, „fri for Nød
Du sidder i det abrahamske Skjød,
Og seer til os, der i den snevre Stue
Maa plages slemt af Hoste og af Snue!"

Hun taug og faldt igjen i Tanker,
Da hører hun, hvor det paa Døren banker;
Hun skotter hen til Krogen;
„Uh! er der Nogen?"
(Thi hun var bange for — ja det var hele Tingen -
At see en Aand i den, der havde før slet ingen).
Nu banker det igjen, og saa gaaer Døren op — -
Men det er ingen Aand, nei Een med Kjød og Krop!
Det er en Haandværkssvend, der nu har sprængt sit Buur,
Og gaaer fra By til By og seer paa Guds Natur;
Han gjør Visitter kun, for ei at smægte,
Sligt kalder man: at fægte.

Han var, det saae hun nok, en sælle Een,
Der gik i dette Liv paa sine egne Been;
Og som han sagde det, der noget laae i Tonen,
Der rørte Konen.
Hun spurgte ham, hvorfra han kom, hvorhen han gik;
Og Svaret, som hun fik,
Det var: han drog paa Bursche-Viis,
Nu gjennem Tydskland til Paris. -
Da blev hun i sit Hjerte glad,
Hun dækked' op med Øl og Mad,
Og sagde: „Sæt sig dog, og spiis!
Hvad, reiser han til Paradiis?
O, Herre Gud! i dette Land
Der har jeg jo min første Mand;
Hils ham fra mig og fra vor Datter,
Og hils ham ogsaa lidt fra Fatter!"

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Courtship of Miles Standish, The

I
MILES STANDISH

In the Old Colony days, in Plymouth the land of the Pilgrims
To and fro in a room of his simple and primitive dwelling,
Clad in doublet and hose, and boots of Cordovan leather,
Strode, with a martial air, Miles Standish the Puritan Captain.
Buried in thought he seemed, with his hands behind him, and pausing
Ever and anon to behold his glittering weapons of warfare,
Hanging in shining array along the walls of the chamber, --
Cutlass and corselet of steel, and his trusty sword of Damascus,
Curved at the point and inscribed with its mystical Arabic sentence,
While underneath, in a corner, were fowling-piece, musket, and matchlock.
Short of stature he was, but strongly built and athletic,
Broad in the shoulders, deep-chested, with muscles and sinews of iron;
Brown as a nut was his face, but his russet beard was already
Flaked with patches of snow, as hedges sometimes in November.
Near him was seated John Alden, his friend and household companion,
Writing with diligent speed at a table of pine by the window:
Fair-haired, azure-eyed, with delicate Saxon complexion,
Having the dew of his youth, and the beauty thereof, as the captives
Whom Saint Gregory saw, and exclaimed, "Not Angles, but Angels."
Youngest of all was he of the men who came in the Mayflower.

Suddenly breaking the silence, the diligent scribe interrupting,
Spake, in the pride of his heart, Miles Standish the Captain of Plymouth.
"Look at these arms," he said, "the war-like weapons that hang here
Burnished and bright and clean, as if for parade or inspection!
This is the sword of Damascus I fought with in Flanders; this breastplate,
Well I remember the day! once save my life in a skirmish;
Here in front you can see the very dint of the bullet
Fired point-blank at my heart by a Spanish arcabucero.
Had it not been of sheer steel, the forgotten bones of Miles Standish
Would at this moment be mould, in their grave in the Flemish morasses."
Thereupon answered John Alden, but looked not up from his writing:
"Truly the breath of the Lord hath slackened the speed of the bullet;
He in his mercy preserved you, to be our shield and our weapon!"
Still the Captain continued, unheeding the words of the stripling:
"See, how bright they are burnished, as if in an arsenal hanging;
That is because I have done it myself, and not left it to others.
Serve yourself, would you be well served, is an excellent adage;
So I take care of my arms, as you of your pens and your inkhorn.
Then, too, there are my soldiers, my great, invincible army,
Twelve men, all equipped, having each his rest and his matchlock,
Eighteen shillings a month, together with diet and pillage,
And, like Caesar, I know the name of each of my soldiers!"
This he said with a smile, that danced in his eyes, as the sunbeams
Dance on the waves of the sea, and vanish again in a moment.
Alden laughed as he wrote, and still the Captain continued:
"Look! you can see from this window my brazen howitzer planted

[...] Read more

poem by Henry Wadsworth Longfellow
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Juli

'- Alting svulmer, alting gynger,
Bølge, Luft og Hierte synger
Høit din Priis, Du stolte Hav'.
'- Armen jeg om Vennen slynger,
Hiertet sig til Hiertet klynger;
Hver en Sorg, som Barmen tynger,
Svinder hen i Blomsterduft!'
*
Gjærdet staaer med vilde Roser,
Nedenfor er' Tørvemoser,
Storken der paa røde Hoser
Fisker i det lave Vand.
Under disse gamle Pile,
Her paa Stenen vil jeg hvile,
See omkring mig mange Mile,
Medens Garnet de udspile
Nede ved den blanke Strand.

Mægtigt trykker Søen Furen,
Hvor, omkrandset af Naturen,
Fiskerhytten staaer med Muren,
Overgroet af Bukketjørn!
Inde toner Aftensangen,
Mens, med Seilet løst om Stangen,
Baaden lige sætter Gangen
Ind mod Kysten, hvor i Tangen
Lege halvt afklædte Børn.

Lille Baad, det er min Villie,
At med Dig paa Søens Tillie,
Over Skummets hvide Lillie,
Svæver jeg til Skibet der;
Stolt det staaer med sine Master,
Medens Solen, som en Aster,
Rund og rød i Bølgen haster,
Og sin sidste Straale kaster
Hen ad Skibets Seil og Ræer!

Intet Anker længer tynger,
Alting svulmer, Alting gynger,
Bølge, Luft og Hierte synger
Høit din Priis, du stolte Hav!
Du er skjøn, naar Bølgen tier,
Øen ved dit Hierte dier,
Til Begeistring Du indvier
Os ved Stormens Melodier,
Skjøndt hver Bølge er en Grav!

Lystig bort, Du raske Skipper!
Mellem Brændinger og Klipper,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Triumph of Life

Swift as a spirit hastening to his task
Of glory & of good, the Sun sprang forth
Rejoicing in his splendour, & the mask
Of darkness fell from the awakened Earth.
The smokeless altars of the mountain snows
Flamed above crimson clouds, & at the birth
Of light, the Ocean's orison arose
To which the birds tempered their matin lay,
All flowers in field or forest which unclose
Their trembling eyelids to the kiss of day,
Swinging their censers in the element,
With orient incense lit by the new ray
Burned slow & inconsumably, & sent
Their odorous sighs up to the smiling air,
And in succession due, did Continent,
Isle, Ocean, & all things that in them wear
The form & character of mortal mould
Rise as the Sun their father rose, to bear
Their portion of the toil which he of old
Took as his own & then imposed on them;
But I, whom thoughts which must remain untold
Had kept as wakeful as the stars that gem
The cone of night, now they were laid asleep,
Stretched my faint limbs beneath the hoary stem
Which an old chestnut flung athwart the steep
Of a green Apennine: before me fled
The night; behind me rose the day; the Deep
Was at my feet, & Heaven above my head
When a strange trance over my fancy grew
Which was not slumber, for the shade it spread
Was so transparent that the scene came through
As clear as when a veil of light is drawn
O'er evening hills they glimmer; and I knew
That I had felt the freshness of that dawn,
Bathed in the same cold dew my brow & hair
And sate as thus upon that slope of lawn
Under the self same bough, & heard as there
The birds, the fountains & the Ocean hold
Sweet talk in music through the enamoured air.
And then a Vision on my brain was rolled.

As in that trance of wondrous thought I lay
This was the tenour of my waking dream.
Methought I sate beside a public way
Thick strewn with summer dust, & a great stream
Of people there was hurrying to & fro
Numerous as gnats upon the evening gleam,
All hastening onward, yet none seemed to know
Whither he went, or whence he came, or why
He made one of the multitude, yet so

[...] Read more

poem by Percy Bysshe Shelley
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

Idylls of the King: The Last Tournament (excerpt)

Dagonet, the fool, whom Gawain in his mood
Had made mock-knight of Arthur's Table Round,
At Camelot, high above the yellowing woods,
Danced like a wither'd leaf before the hall.
And toward him from the hall, with harp in hand,
And from the crown thereof a carcanet
Of ruby swaying to and fro, the prize
Of Tristram in the jousts of yesterday,
Came Tristram, saying, "Why skip ye so, Sir Fool?"

For Arthur and Sir Lancelot riding once
Far down beneath a winding wall of rock
Heard a child wail. A stump of oak half-dead.
From roots like some black coil of carven snakes,
Clutch'd at the crag, and started thro' mid air
Bearing an eagle's nest: and thro' the tree
Rush'd ever a rainy wind, and thro' the wind
Pierced ever a child's cry: and crag and tree
Scaling, Sir Lancelot from the perilous nest,
This ruby necklace thrice around her neck,
And all unscarr'd from beak or talon, brought
A maiden babe; which Arthur pitying took,
Then gave it to his Queen to rear: the Queen
But coldly acquiescing, in her white arms
Received, and after loved it tenderly,
And named it Nestling; so forgot herself
A moment, and her cares; till that young life
Being smitten in mid heaven with mortal cold
Past from her; and in time the carcanet
Vext her with plaintive memories of the child:
So she, delivering it to Arthur, said,
"Take thou the jewels of this dead innocence,
And make them, an thou wilt, a tourney-prize."

To whom the King, "Peace to thine eagle-borne
Dead nestling, and this honour after death,
Following thy will! but, O my Queen, I muse
Why ye not wear on arm, or neck, or zone
Those diamonds that I rescued from the tarn,
And Lancelot won, methought, for thee to wear."

"Would rather you had let them fall," she cried,
"Plunge and be lost--ill-fated as they were,
A bitterness to me!--ye look amazed,
Not knowing they were lost as soon as given--
Slid from my hands, when I was leaning out
Above the river--that unhappy child
Past in her barge: but rosier luck will go
With these rich jewels, seeing that they came
Not from the skeleton of a brother-slayer,

[...] Read more

poem by Alfred Lord Tennyson
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Courtship of Miles Standish

I
MILES STANDISH

In the Old Colony days, in Plymouth the land of the Pilgrims
To and fro in a room of his simple and primitive dwelling,
Clad in doublet and hose, and boots of Cordovan leather,
Strode, with a martial air, Miles Standish the Puritan Captain.
Buried in thought he seemed, with his hands behind him, and pausing
Ever and anon to behold his glittering weapons of warfare,
Hanging in shining array along the walls of the chamber, --
Cutlass and corselet of steel, and his trusty sword of Damascus,
Curved at the point and inscribed with its mystical Arabic sentence,
While underneath, in a corner, were fowling-piece, musket, and matchlock.
Short of stature he was, but strongly built and athletic,
Broad in the shoulders, deep-chested, with muscles and sinews of iron;
Brown as a nut was his face, but his russet beard was already
Flaked with patches of snow, as hedges sometimes in November.
Near him was seated John Alden, his friend and household companion,
Writing with diligent speed at a table of pine by the window:
Fair-haired, azure-eyed, with delicate Saxon complexion,
Having the dew of his youth, and the beauty thereof, as the captives
Whom Saint Gregory saw, and exclaimed, "Not Angles, but Angels."
Youngest of all was he of the men who came in the Mayflower.

Suddenly breaking the silence, the diligent scribe interrupting,
Spake, in the pride of his heart, Miles Standish the Captain of Plymouth.
"Look at these arms," he said, "the war-like weapons that hang here
Burnished and bright and clean, as if for parade or inspection!
This is the sword of Damascus I fought with in Flanders; this breastplate,
Well I remember the day! once save my life in a skirmish;
Here in front you can see the very dint of the bullet
Fired point-blank at my heart by a Spanish arcabucero.
Had it not been of sheer steel, the forgotten bones of Miles Standish
Would at this moment be mould, in their grave in the Flemish morasses."
Thereupon answered John Alden, but looked not up from his writing:
"Truly the breath of the Lord hath slackened the speed of the bullet;
He in his mercy preserved you, to be our shield and our weapon!"
Still the Captain continued, unheeding the words of the stripling:
"See, how bright they are burnished, as if in an arsenal hanging;
That is because I have done it myself, and not left it to others.
Serve yourself, would you be well served, is an excellent adage;
So I take care of my arms, as you of your pens and your inkhorn.
Then, too, there are my soldiers, my great, invincible army,
Twelve men, all equipped, having each his rest and his matchlock,
Eighteen shillings a month, together with diet and pillage,
And, like Caesar, I know the name of each of my soldiers!"
This he said with a smile, that danced in his eyes, as the sunbeams
Dance on the waves of the sea, and vanish again in a moment.
Alden laughed as he wrote, and still the Captain continued:
"Look! you can see from this window my brazen howitzer planted

[...] Read more

poem by Henry Wadsworth Longfellow
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

December

'Hver sorgfuld Sjæl, bliv karsk og glad,
Ryst af din tunge Smerte,
Et Barn er født i Davids Stad,
Til Trøst for hvert et Hierte.'

*
(Juleaften).

Ungersve nden.
Dybt i mit Hjerte, hvor hun boer,
Et mægtigt Juletræ der groer,
Og det for hende ene.

Med Tankens Stjernelys det staaer,
Og Troskabs-Fuglen lifligt slaaer,
Bag Haabets grønne Grene.

Alt, hvad jeg har paa Jorden her,
Det finder hun paa Træet der,
Alt er for hende ene.

Jeg skal i Aften hende see,
Der leges Juul, hvo veed, maaskee
Hvad Himlen der mig bygger,

See hendes Sødskende, de Smaae,
Alt lyttende ved Døren staae,
Mens deres Træ hun smykker.

Børnene i Kammeret.
Waldemar.
Saae Du det store Træ, der kom igaar?
Jeg veed, nu er det plantet op derinde.
Og veed Du hvad? Det midt i Salen staaer,
Saa meget Stads paa Grenene de binde.
Jeg troer jeg faaer en nydelig Husar,
Og saa et Buur til begge mine Skader.

Jonna.
Men Jesu-Barnet aldrig seet jeg har,
Han kommer jo deroppe fra Gud Fader,
Og bringer os den hele Stads hvert Aar,
Hvor kan han komme ned og det saa stille?
Mon ogsaa Broder Viggo noget faaer,
Mon Jesu-Barnet veed, vi har den Lille?

Louise.
Det kan Du sagtens troe, til lille Broer
Han ogsaa noget deiligt Stads vil sende,
Han kom jo ned fra Himlen, sagde Mo'er,

[...] Read more

poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!

The Holy Grail

From noiseful arms, and acts of prowess done
In tournament or tilt, Sir Percivale,
Whom Arthur and his knighthood called The Pure,
Had passed into the silent life of prayer,
Praise, fast, and alms; and leaving for the cowl
The helmet in an abbey far away
From Camelot, there, and not long after, died.

And one, a fellow-monk among the rest,
Ambrosius, loved him much beyond the rest,
And honoured him, and wrought into his heart
A way by love that wakened love within,
To answer that which came: and as they sat
Beneath a world-old yew-tree, darkening half
The cloisters, on a gustful April morn
That puffed the swaying branches into smoke
Above them, ere the summer when he died
The monk Ambrosius questioned Percivale:

`O brother, I have seen this yew-tree smoke,
Spring after spring, for half a hundred years:
For never have I known the world without,
Nor ever strayed beyond the pale: but thee,
When first thou camest--such a courtesy
Spake through the limbs and in the voice--I knew
For one of those who eat in Arthur's hall;
For good ye are and bad, and like to coins,
Some true, some light, but every one of you
Stamped with the image of the King; and now
Tell me, what drove thee from the Table Round,
My brother? was it earthly passion crost?'

`Nay,' said the knight; `for no such passion mine.
But the sweet vision of the Holy Grail
Drove me from all vainglories, rivalries,
And earthly heats that spring and sparkle out
Among us in the jousts, while women watch
Who wins, who falls; and waste the spiritual strength
Within us, better offered up to Heaven.'

To whom the monk: `The Holy Grail!--I trust
We are green in Heaven's eyes; but here too much
We moulder--as to things without I mean--
Yet one of your own knights, a guest of ours,
Told us of this in our refectory,
But spake with such a sadness and so low
We heard not half of what he said. What is it?
The phantom of a cup that comes and goes?'

`Nay, monk! what phantom?' answered Percivale.

[...] Read more

poem by Alfred Lord Tennyson
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!