Wha mout seh, han' can' do.
Bajan proverbs
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
Related quotes
Juleaftenen (Christmas Eve )
Hvo minnes ikke
et vær, han tror, ei himlen mer kan skikke?
et vær som om hver sjel, fra Kains til den,
Gud sist fordømte,
den jord forbannet, fra helvete rømte,
som fristet dem å svike himmelen?....
Et vær, hvis stemmes
forferdelser ei mere kan forglemmes?
Thi alle tenkte: det må være sendt
for min skyld ene;
orkanens tordner meg kun meg de mene;
min synd er blitt åndene bekjent...
Et vær, hvis styrke
kan lære prest og troende å dyrke
demoner i det element, hvis brak
den gamle høre
fra barnsben kan i sitt bemoste øre
et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
Et vær, som rystet
den sterkes hjerte i dets skjul i brystet,
et himmelvær, hvori sitt eget navn
han påropt hørte
av ånder, stormene forbi ham førte,
mens hver en tretopp hylte som en ravn? Men ravnen gjemte
seg selv i klippen, ulven sulten temte,
og reven våget seg ikke ut.
I huset sluktes
hvert lys, og lenkehunden inneluktes....
I slikt vær, da får du bønner, Gud!
I slikt vær - det var en juleaften -
da natt det ble før dagens mål var fullt,
befant en gammel jøde, nær forkommen,
seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side
fra bygdene på hin, for julens skyld,
av pikene med lengsel, thi i skreppen
lå spenner, bånd og alt hva de behøvde
for morgendagen, annen dag og nyttår.
Det gjorde lengselen spent, men ikke bange;
thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri
dem sviktet noen jul: Han kom så visst
som juleaftenen selv.
"Tyss! var det atter stormen,
som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen." Og Gamle-Jakob
fluks stanser lyttende for annen gang.
Nu tier det. Thi stormen øker på,
som fossen drønner over den, der drukner.
Han vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!"
[...] Read more
poem by Henrik Wergeland
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Manden fra Paradiis
Der var engang en Enke -
Dog nei! jeg maa mig først betænke;
Hun havde været det, men var nu gift paany,
Med Een fra Thy;
(Det maae vi ikke glemme).
— En Aftenstund, da Manden ei var hjemme,
Sad hun med Haanden under Kind,
Selv Theemaskinen var en Smule sovet ind,
(Den ellers sang en Tone, reen og klar,
Og førte tidt ved Bordet den bedste Passiar).
Fra Jordens Taageland,
Fløi Tankerne til hendes første Mand;
Hun kunde ei den søde Sjæl forglemme,
Og ak! den anden var jo ikke hjemme,
— „Du har det godt!" udbrød hun, „fri for Nød
Du sidder i det abrahamske Skjød,
Og seer til os, der i den snevre Stue
Maa plages slemt af Hoste og af Snue!"
Hun taug og faldt igjen i Tanker,
Da hører hun, hvor det paa Døren banker;
Hun skotter hen til Krogen;
„Uh! er der Nogen?"
(Thi hun var bange for — ja det var hele Tingen -
At see en Aand i den, der havde før slet ingen).
Nu banker det igjen, og saa gaaer Døren op — -
Men det er ingen Aand, nei Een med Kjød og Krop!
Det er en Haandværkssvend, der nu har sprængt sit Buur,
Og gaaer fra By til By og seer paa Guds Natur;
Han gjør Visitter kun, for ei at smægte,
Sligt kalder man: at fægte.
Han var, det saae hun nok, en sælle Een,
Der gik i dette Liv paa sine egne Been;
Og som han sagde det, der noget laae i Tonen,
Der rørte Konen.
Hun spurgte ham, hvorfra han kom, hvorhen han gik;
Og Svaret, som hun fik,
Det var: han drog paa Bursche-Viis,
Nu gjennem Tydskland til Paris. -
Da blev hun i sit Hjerte glad,
Hun dækked' op med Øl og Mad,
Og sagde: „Sæt sig dog, og spiis!
Hvad, reiser han til Paradiis?
O, Herre Gud! i dette Land
Der har jeg jo min første Mand;
Hils ham fra mig og fra vor Datter,
Og hils ham ogsaa lidt fra Fatter!"
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
The Regiment of Princes
Musynge upon the restlees bysynesse
Which that this troubly world hath ay on honde,
That othir thyng than fruyt of bittirnesse
Ne yildith naght, as I can undirstonde,
At Chestres In, right faste by the Stronde,
As I lay in my bed upon a nyght,
Thoght me byrefte of sleep the force and might. 1
And many a day and nyght that wikkid hyne
Hadde beforn vexed my poore goost
So grevously that of angwissh and pyne
No rycher man was nowhere in no coost.
This dar I seyn, may no wight make his boost
That he with thoght was bet than I aqweynted,
For to the deeth he wel ny hath me feynted.
Bysyly in my mynde I gan revolve
The welthe unseur of every creature,
How lightly that Fortune it can dissolve
Whan that hir list that it no lenger dure;
And of the brotilnesse of hir nature
My tremblynge herte so greet gastnesse hadde
That my spirites were of my lyf sadde.
Me fil to mynde how that nat longe agoo
Fortunes strook doun thraste estat rial
Into mescheef, and I took heede also
Of many anothir lord that hadde a fal.
In mene estat eek sikirnesse at al
Ne saw I noon, but I sy atte laste
Wher seuretee for to abyde hir caste.
In poore estat shee pighte hir pavyloun
To kevere hir fro the storm of descendynge 2
For shee kneew no lower descencion
Sauf oonly deeth, fro which no wight lyvynge
Deffende him may; and thus in my musynge
I destitut was of joie and good hope,
And to myn ese nothyng cowde I grope.
For right as blyve ran it in my thoght,
Thogh poore I be, yit sumwhat leese I may.
Than deemed I that seurtee wolde noght
With me abyde; it is nat to hir pay
Ther to sojourne as shee descende may.
And thus unsikir of my smal lyflode,
Thoght leide on me ful many an hevy lode.
I thoghte eek, if I into povert creepe,
Than am I entred into sikirnesse;
[...] Read more
poem by Thomas Hoccleve
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Lambsbread
Ah who seh, sensimilla
Ah who seh, lambsbread I till ya
Ah who seh, sensimilla
The wicked man, the wicked man deh'pon the street
A whole heap of wind-ups deh'pon the street
Thiefing, looting, lying, me seh dep'pon the street
A hustling, a hustling deh'pon the street
Me seh a flat-foot hustling deh'pon the street
The drug squad seh them dep'pon the street.
B-line, mash it, me seh mash it, me seh
B-line, rock it, me seh shock it, me seh
B-line, rub it, me seh dub it, me seh
B-line, under heavy manners, me seh
B-line, rock it, me seh shock it, me seh
B-line, mash it, me seh crash it, me seh
B-line.
song performed by Ub40
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
The Canterbury Tales; the Wyves tale of Bathe
The Prologe of the Wyves tale of Bathe.
Experience, though noon auctoritee
Were in this world, were right ynogh to me
To speke of wo that is in mariage;
For, lordynges, sith I twelf yeer was of age,
Thonked be God, that is eterne on lyve,
Housbondes at chirche-dore I have had fyve-
For I so ofte have ywedded bee-
And alle were worthy men in hir degree.
But me was toold, certeyn, nat longe agoon is,
That sith that Crist ne wente nevere but onis
To weddyng in the Cane of Galilee,
That by the same ensample, taughte he me,
That I ne sholde wedded be but ones.
Herkne eek, lo, which a sharpe word for the nones,
Biside a welle Jesus, God and Man,
Spak in repreeve of the Samaritan.
'Thou hast yhad fyve housbondes,' quod he,
'And thilke man the which that hath now thee
Is noght thyn housbonde;' thus seyde he, certeyn.
What that he mente ther by, I kan nat seyn;
But that I axe, why that the fifthe man
Was noon housbonde to the Samaritan?
How manye myghte she have in mariage?
Yet herde I nevere tellen in myn age
Upon this nombre diffinicioun.
Men may devyne, and glosen up and doun,
But wel I woot expres withoute lye,
God bad us for to wexe and multiplye;
That gentil text kan I wel understonde.
Eek wel I woot, he seyde, myn housbonde
Sholde lete fader and mooder, and take me;
But of no nombre mencioun made he,
Of bigamye, or of octogamye;
Why sholde men speke of it vileynye?
Lo, heere the wise kyng, daun Salomon;
I trowe he hadde wyves mo than oon-
As, wolde God, it leveful were to me
To be refresshed half so ofte as he-
Which yifte of God hadde he, for alle hise wyvys?
No man hath swich that in this world alyve is.
[...] Read more
poem by Geoffrey Chaucer
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
The Mother's Lesson
Come hither an' sit on my knee, Willie,
Come hither an' sit on my knee,
An' list while I tell how your brave brither fell,
Fechtin' for you an' for me:
Fechtin' for you an' for me, Willie,
Wi' his guid sword in his han'.
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man!
Ye min' o' your ain brither dear, Willie,
Ye min' o' your ain brither dear,
How he pettled ye aye wi' his pliskies an' play,
An' was aye sae cantie o' cheer:
Aye sae cantie o' cheer, Willie,
As he steppit sae tall an' sae gran',
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man.
D'ye min' when the bull had ye doun, Willie,
D'ye min' when the bull had ye doun?
D'ye min' wha grippit ye fra the big bull,
D'ye min' o' his muckle red woun'?
D'ye min' o' his muckle red woun', Willie,
D'ye min' how the bluid doun ran?
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man.
D'ye min' when we a' wanted bread, Willie,
the year when we a' wanted bread?
How he smiled when he saw the het parritch an' a',
An' gaed cauld an' toom to his bed:
Gaed awa' toom to his bed, Willie,
For the love o' wee Willie an' Nan?
Hech, but ye'll be a brave man, Willie,
Hech, but ye'll be a brave man!
Next simmer was bright but an' ben, Willie,
Next simmer was bright but an' ben,
When there cam a gran' cry like a win' strang an' high
By loch, an' mountain, an' glen:
By loch, an' mountain, an' glen, Willie,
The cry o' a far forrin lan',
An' up loupit ilka brave man, Willie,
Up loupit ilka brave man.
[...] Read more
poem by Sydney Thompson Dobell
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Battle Of Hastings - I
O CHRYSTE, it is a grief for me to tell;
HOW manie a nobil erle and valrous knyghte
In fyghtynge for Kynge Harrold noblie fell,
Al sleyne in Hastyngs feeld in bloudie fyghte.
O sea! our teeming donore han thy floude,
Han anie fructuous entendement,
Thou wouldst have rose and sank wyth tydes of bloude,
Before Duke Wyllyam's knyghts han hither went;
Whose cowart arrows manie erles sleyne,
And brued the feeld wyth bloude as season rayne.
And of his knyghtes did eke full manie die,
All passyng hie, of mickle myghte echone,
Whose poygnant arrowes, typp'd with destynie,
Caus'd manie wydowes to make myckle mone.
Lordynges, avaunt, that chycken-harted are,
From out of hearynge quicklie now deparle;
Full well I wote, to synge of bloudie warre
Will greeve your tenderlie and mayden harte.
Go, do the weaklie womman inn mann's geare,
And scond your mansion if grymm war come there.
Soone as the erlie maten belle was tolde,
And sonne was come to byd us all good daie,
Bothe armies on the feeld, both brave and bolde,
Prepar'd for fyghte in champyon arraie.
As when two bulles, destynde for Hocktide fyghte,
Are yoked bie the necke within a sparre,
Theie rend the erthe, and travellyrs affryghte,
Lackynge to gage the sportive bloudie warre;
Soe lacked Harroldes menne to come to blowes,
The Normans lacked for to wielde their bowes.
Kynge Harrolde turnynge to hys leegemen spake;
My merrie men, be not caste downe in mynde;
Your onlie lode for aye to mar or make,
Before yon sunne has donde his welke, you'll fynde.
Your lovyng wife, who erst dyd rid the londe
Of Lurdanes, and the treasure that you han,
Wyll falle into the Normanne robber's honde,
Unlesse with honde and harte you plaie the manne.
Cheer up youre hartes, chase sorrowe farre awaie,
Godde and Seyncte Cuthbert be the worde to daie.
And thenne Duke Wyllyam to his knyghtes did saie;
My merrie menne, be bravelie everiche;
Gif I do gayn the honore of the daie,
Ech one of you I will make myckle riche.
Beer you in mynde, we for a kyngdomm fyghte;
Lordshippes and honores echone shall possesse;
[...] Read more
poem by Thomas Chatterton
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
The Canterbury Tales; the Seconde Nonnes Tale
The Prologe of the Seconde Nonnes Tale.
The ministre and the norice unto vices,
Which that men clepe in Englissh ydelnesse,
That porter of the gate is of delices,
To eschue, and by hir contrarie hir oppresse,
(That is to seyn by leveful bisynesse),
Wel oghten we to doon al oure entente,
Lest that the feend thurgh ydelnesse us shente.
For he, that with hise thousand cordes slye
Continuelly us waiteth to biclappe,
Whan he may man in ydelnesse espye,
He kan so lightly cacche hym in his trappe,
Til that a man be hent right by the lappe,
He nys nat war the feend hath hym in honde.
Wel oghte us werche, and ydelnesse withstonde.
And though men dradden nevere for to dye,
Yet seen men wel by resoun, doutelees,
That ydelnesse is roten slogardye,
Of which ther nevere comth no good encrees;
And seen that slouthe hir holdeth in a lees,
Oonly to slepe, and for to ete and drynke,
And to devouren al that othere swynke.
And for to putte us fro swich ydelnesse,
That cause is of so greet confusioun,
I have heer doon my feithful bisynesse,
After the legende, in translacioun
Right of thy glorious lyf and passioun,
Thou with thy gerland wroght with rose and lilie,
Thee meene I, mayde and martir, seint Cecilie.
Invocacio ad Mariam.
And thow that flour of virgines art alle,
Of whom that Bernard list so wel to write,
To thee at my bigynnyng first I calle,
Thou confort of us wrecches, do me endite
Thy maydens deeth, that wan thurgh hir merite
The eterneel lyf, and of the feend victorie,
As man may after reden in hir storie.
Thow mayde and mooder, doghter of thy sone,
Thow welle of mercy, synful soules cure,
In whom that God for bountee chees to wone,
Thow humble and heigh, over every creature
Thow nobledest so ferforth oure nature,
[...] Read more
poem by Geoffrey Chaucer
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
The Canterbury Tales; The Clerkes Tale (a)
THE CLERKES TALE - PROLOGUE
Heere folweth the Prologe of the clerkes tale of Oxenford.
'Sire clerk of Oxenford,' oure Hooste sayde,
'Ye ryde as coy and stille as dooth a mayde,
Were newe spoused, sittynge at the bord.
This day ne herde I of youre tonge a word.
I trowe ye studie about som sophyme;
But Salomon seith, `every thyng hath tyme.'
For Goddes sake, as beth of bettre cheere;
It is no tyme for to studien heere,
Telle us som myrie tale, by youre fey.
For what man that is entred in a pley,
He nedes moot unto the pley assente;
But precheth nat as freres doon in Lente,
To make us for oure olde synnes wepe,
Ne that thy tale make us nat to slepe.
Telle us som murie thyng of aventures;
Youre termes, youre colours, and youre figures,
Keep hem in stoor, til so be that ye endite
Heigh style, as whan that men to kynges write.
Speketh so pleyn at this tyme, we yow preye,
That we may understonde what ye seye.'
This worthy clerk benignely answerde,
'Hooste,' quod he, 'I am under youre yerde.
Ye han of us as now the governance;
And therfore wol I do yow obeisance
As fer as resoun axeth, hardily.
I wol yow telle a tale, which that I
Lerned at Padwe of a worthy clerk,
As preved by his wordes and his werk.
He is now deed, and nayled in his cheste;
I prey to God so yeve his soule reste.
Fraunceys Petrark, the lauriat poete,
Highte this clerk, whos rethorike sweete
Enlumyned al Ytaille of poetrie,
As Lynyan dide of philosophie,
Or lawe, or oother art particuler.
But deeth, that wol nat suffre us dwellen heer
But as it were a twynklyng of an eye,
Hem bothe hath slayn, and alle shul we dye.
But forth to tellen of this worthy man,
[...] Read more
poem by Geoffrey Chaucer
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Bruden i Rørvig Kirke
Klart skinner Maanen paa den nøgne Kyst.
I Præstegaarden er nu Alt saa tyst;
Dog, tyst og stille er det stedse der,
Thi i den øde Egn den ligger her
Paa Tangen, som gaaer langt hist ud i Havet,
Hvor Kirken staaer i Sandflugt halv begravet.
Hvem nærmer sig? — Med stærke Skridt de gaae.
Det er en Skare Mænd med Kapper paa!
Men under Kappen blinker Staalet frem;
Den gamle Præst de gjæste i hans Hjem. -
Alt ryster Porten ved de stærke Slag;
Selv Spurven vækkes under Husets Tag
Og flagrer, bange, fra sin lille Rede,
Til Lyngen paa den sorte Hede.
II
Med Fader-Blik og sølvgraat Haar,
Den gamle Præst nu hos dem staaer;
Men taus som Aander er hver Mand;
De pege mod den nøgne Strand,
Hvor Kirken hæver sin røde Muur,
I den døde Natur.
Han kjender i dem et fremmed Folk;
De vise ham Guld og den skarpe Dolk,
De bede og true — nu drage de bort,
Og Præsten følger i Kjortel sort.
Fast holder han Bibelen under sin Arm,
Men Hjertet banker i Oldingens Barm;
De bane sig Vei gjennem Sandet,
Til Kirken ved Vandet.
III
Rundtom er alt saa øde, man seer kun den nøgne Strand,
Hvor Tangen flagrer i Vinden, henad det hvide Sand.
Saa underligt Bølgerne synge og over Dybet gaae,
De svulme, som Hjertet der længes, derfor de briste maae.
I Maanskinnet stiger Skummet, det hvide Bølge-Liig;
Den hvidgraa Maage flygter med bange, hæse Skrig,
Og slaaer mod Kirke-Ruden sit stærke Vinge-Par.
See Kirken den er oplyst, som aldrig før den var,
Og huult og dæmpet stiger derinde Sangen frem,
Det er, som Tone-Bølgen kom fra de Dødes Hjem.
IV
Af fremmede Mænd er hele Kirken fuld,
De straale sært i Vaaben og i Guld;
Kun tyndt er Skjægget om den brune Kind,
De hylle sig i deres Kapper ind;
Med Raslen Sværdene mod Gulvet slaae;
Man seer en Qvinde ene blandt dem staae,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Den fremmede Fugl
Seer Du Huset med de røde Bjelker i den hvide Muur?
Rundt om kneise stolte Bøge i den store frie Natur.
Seer Du hist, bag Brombærhækken, Drengen med det aabne Blik?
Ene tumler han sig, lystig efter muntre Drenge-Skik;
Men nu standser han og lytter, thi høit oppe paa en Green,
Sidder der en Fugl og synger, o en lille, deilig een!
Ret som Guld og skjønne Perler skinner Hoved jo og Krop,
Og den selv er ikke større end en fyldig Rosenknop.
Drengen og den lille Sanger blive snart fortrolig her,
Og de skiftes til at synge i det røde Aftenskjær.
Men i Drengens Hoved spøger mange rare Eventyr,
Dem han alle vil fortælle for det lille smukke Dyr;
Men see, Fuglen kan dem alle, selv han saae det paa sin Flugt,
Ingen kan som han fortælle, nei, det er dog alt for smukt!
Men det er ei nok med dette, den kan ogsaa hexe lidt;
Tusind Mile kan den flyve, mens den siger „qvirrevit!"
See den flyver, og den kommer, Drengen er saa sjæleglad,
Sjældne Frøkorn bringer Fuglen, indsvøbt i et Rosenblad.
I hvert Frø er skjulte Kræfter, knap er et i Jorden lagt,
Før et Trylleslot der voxer i sin hele, stolte Pragt.
Taget er af Morgenrøde, Søilerne er Bjergets Snee,
Og igjennem Slots-Portalet kan man ind i Himlen see!
Men et andet Frøkorn svulmer til en deilig Sommersky,
Og med Dreng og Fugl den svæver over Skov og Mark og By,
Seiler ind i Aftensolen, o den er saa rød og stor!
Stiger derpaa ind i Himlen, hvor den gode Gud jo boer;
Seer de mange, mange Stjerner, der som hvide Blomster staae,
Jesubarnet og Guds Engle med de store Vinger paa.
Skyen daler atter med dem, bringer dem til Skovens Krat,
Hvor de smukke Alfer lege i den lyse Sommer-Nat,
Og hvor Aanden af hvert Blomster, der henvisner Aar for Aar,
Atter nu i Midnats-Timen duftende for Øiet staaer.
Fra et Frøkorn stiger hurtigt frem en Palme, høi og stor,
Drengen der med Fuglen sidder, Træet meer og mere groer;
Høit det voxer over Skoven, over Skyen mod sin Gud,
Breder stolt sin grønne Krone over hele Jorden ud.
Fjerne Lande, fjerne Have, seer han dybt dernede staae,
Dog imellem Jord og Himmel underlig han længes maae.
Over Skyen, høit deroppe, Hjertet vil mod Jorden ned,
Og fra Jorden vil det atter søge hist — hvad det ei veed.
Saadan svinder Aar og Dage, Barnets søde Sorg og Lyst,
Øiet bliver da til Flamme, thi det brænder i hans Bryst.
Fuglen flyver, Fuglen kommer, og den flyver bort igjen;
See, da sidder han ved Stranden, stirrer over Fladen hen;
Øiet seer kun Hav og Himmel; Alt er det umaalte Blaae;
Ingen Ø og ingen Skyer, for det trætte Øie staae.
Men see hist, en sneehvid Svane nærmer sig mod Kysten her,
Og sin kjære Fugl han kjender i den stolte Svane der.
See, en Blomsterbaad den trækker, bunden ved sit Vinge-Par!
Og en underdeilig Pige den jo med i Baaden har.
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Hjertetyven
Bekjendt er Amor jo; det slemme Skarn!
Man ham afmaler som et deiligt Barn
Med Piil og Bue, samt med store Vinger;
Men det jo næsten som en Fabel klinger,
Hvor kan man tro han saadan vilde gaae,
Nei, Gud bevares! han har Klæder paa;
Og for hver Gang han et Partie vil stifte,
Saa veed han snildt sin hele Dragt at skifte.
Den unge Pige allerhelst ham seer
Klædt, som Student, hvad eller Officeer;
Og disse, ja, det falder nu saa lige!
De see ham atter allerhelst som Pige.
I Grunden er han, ja, fra Taa til Top,
En Tyveknægt, der burde klynges op.
— Den første Gang jeg saae ham for mit Øie,
Var jeg endnu en Dreng og gik i Trøie;
Jeg leged' Skjul med nogle andre Børn,
Ved Plankeværket stod en Rosentjørn,
Der krøb jeg ind, man kunde mig ei finde,
Thi ganske stille sad jeg jo derinde;
Da kom vor Naboes Lise — og hvad meer?
Vor Indqvartering — han, den smukke Officeer!
Men hvad de talte om, det veed jeg ikke,
Kun saae jeg alle Roserne at nikke,
Og midt i een af dem, som hang
Ud over Plankeværket — tænk en Gang!
Der sad — ja ganske underligt det klinger!
Der sad en Officeer, knap som en Finger,
Med Knebelsbarter, Sabel og Kasket,
Der ligned' Officeren paa en Plet!
Jeg saae, hvor Rosen gyngede i Vinden,
Saa at den Lise slog paa Næsen og paa Kinden,
Derfor den store Officeer den brød,
Og Lise tog den, men var ganske rød.
Vips, fløi en Sommerfugl paa smukke Vinger,
Det Amor var — og med sin lille Finger
Han bød mig være taus med hvad jeg saae;
Thi der blev kysset, og jeg saae derpaa!
Jeg siden traf den lille Amor ofte,
Snart var han silkeklædt, snart i en Vadmels Kofte;
Men jeg, som ældre, mærkede nu snart,
At, hvad han gjorde, var just ei saa rart,
Thi lovede jeg høit, i hvor det vilde gaae,
Paa mig han skulde aldrig Fingre faae.
Det svoer jeg høit, den Tid jeg gik til Præsten,
Og nu — ja, vil I bare høre Resten! -
— Ved Bondebyen, hist hvor Præsten boer,
Er der en Hasselskov, den er ei stor,
Men Øiet taber sig i Jordbær-Vrimlen,
Der kom jeg just i Dag, — høit Solen stod paa Himlen,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Skildvagten
Aft'nen er taaget — døsigt Lygterne brænde;
Kun paa sin Støi og sin Larm kan man kjende
Det store Paris.
Den brogede, larmende Vrimmel, paa Bølgernes Viis,
Fremtrænger sig vildt gjennem Stræde og Gade.
Hist staaer et Palads med pragtfuld Façade,
Men kun svagt, gjennem Taagen, dæmrer den straalende Krands
Af Lampernes flammende Glands.
Hvem er vel Eier af hiin Pragt, man seer?
„Un cavalier," man veed ei meer.
Ved Porten staaer en Graaskjæg i Gevær,
Han tjente engang i den store Keisers Hær, -
Forresten man om ham veed meget mindre;
Men saae man i den gamle Krigers Indre,
Da for vort Blik,
En svunden Verden, stor og klar opgik.
„Hvor underligt forandres Alt med Tiden!"
— Saa drømmer han. — „Her stod jeg just! dog, det er længe siden.
Mit Bryst var fuldt af store Ungdoms Drømme;
Da bruste Blodet — ja, i vilde Strømme
Flød Frankrigs Blod,
Men Friheds-Træet grønt og herligt stod,
Og jeg var hærdet; nu jeg gammel er og blød.
Toulon var Fjendens. Seier eller Død
Vi med vor yngste Officeer da svore,
Thi han — han var Napoleon den Store.
— Med ham gik Frankrigs yngste Helte-Flokke
Hen over Alpelandets Kjæmpeblokke,
Bestandigt opad, opad i den skarpe Vind,
Som vilde vi i Himlen ind!
Han gik foran, vi fulgte Mand for Mand,
Hvor før kun Mulen steeg paa Fjeldets Rand,
Og gjennem Iis og Snee og skarpe Vinde,
Vi vidste Fjenden, og vor Seir at finde;
Der midt imellem Kamp og Dødens Flamme,
Han stod den Samme,
Skjøndt Kugler fløi om ham i Dagens Dyst.
„Om han blev dræbt!" — det gjøs i hvert et Bryst,
Thi Gud og han vor Tanke var i Leiren,
Og begge gav os Seiren.
Hvor jublede jeg høit med Folke-Vrimlen,
Da Keiser-Navnet tonede mod Himlen;
— Smaae-Fuglene paa Fjeldets Tind,
Saae stolt til Konge-Ørnen ind;
Da stormede vi gjennem Busk og Hække,
Og Konger kaared' han, hvis Kraft de vilde knække.
Selv Havets Slange, skjøndt den bister lo,
Dog frygtet Konge-Ørnens stærke Klo;
En evig Troskab, Venskab høit de svore,
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Feel Alright
(Intro)
Yo yo!
Straight up de gal dem seh dem love mi fah di illy skilly
Dem dun know, Sean-A-Paul (Yeah yeah)
Duttily muckilly yo
Yah mon Dutty Cup back pon di scene
Comin back fi mek di girls dem bawl out and scream
(It's like a dream) Dutty yeah!
We mek yuh feel alright (Woman)
Wine up ya body till a mornin light (Then gal)
Wave up yuh hand because yuh know seh yuh tight (Woman)
Bounce and gallang woman yuh know seh yuh right (Because)
Woman, woman, woman ...
(Chorus)
Woman yuh mek de sin ting rise
Anytime mi press upon yuh tight
Baby and mek me wuk yuh all night
Mek yuh feel alright, givin yuh di lovin a yuh life
Mek yuh sweat till di mornin light
Mek de sin ting rise
Anytime mi press upon yuh tight
Baby and mek me wuk yuh all night
Mek yuh feel alright, givin yuh di lovin a yuh life
Mek yuh sweat till di mornin light
Bounce it gal, from oonu nuh dibby dibby
Big up all di fat titty tell dem weh yuh feel gimme
Pon di front page, anytime dem see mi see mi
Gal dem seh dem love mi fah di illy skilly
When I got some bouncin gal, woman and yuh dun mek it
Every man round di town seh den waan set it
But Sean-A-Paul alone a weh yuh waan set it
Every day we correct it so mi go so then
Gal a fat till it buff from mi caan get enough
Cau yuh plump andyuh fluff mek mi hard and tough
Yuh got di stuffin I got di handcuff
I know y uh like it from de back I know yuh like to rough
Gal gwaan wine bubble to di bassline
Every ting gwaan mi fine if yuh don't waste nuh time
Check mi later fi go get intertwine
Cau baby girl yuh know yuh mek all yuh ...
(Chorus)
Jump up gal jump up pon di kitty wid it
Jam Down party straight back to Philly Philly
Weh yuh tink it's a joke we nuh silly silly
Hygrade but mi smoke dro wid nuh philly philly
Man a test like nuh ol' time gilly gilly
Shout it out gal yuh know seh yuh waan see mi
Pon di sitten weh yuh have dat a fi mi fi mi
Gwaan start up di Dutty trilly yo
Cau yuh hot fat till it buff from mi caan get enough
[...] Read more
song performed by Sean Paul
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
The Letter of Cupid
Cupido, unto whos commandement
The gentil kinrede of goddes on hy
And peple infernal been obedient,
And the mortel folk seruen bisyly,
Of goddesse Sitheree sone oonly,
To alle tho that to our deitee
Been sogettes greetinges senden we.
In general, we wole that yee knowe
That ladies of honour and reverence
And other gentil wommen han ysowe
Swich seed of complainte in our audience
Of men that doon hem outrage and offense
That it our eres greeveth for to heere,
So pitous is th' effect of hir mateere;
And passing alle londes on this yle
That clept is Albioun they moost complaine;
They sayn that ther is croppe and roote of guile,
So can tho men dissimulen and faine
With standing dropes in hir eyen twaine,
Whan that hir herte feeleth no distresse.
To blinde wommen with hir doublenesse,
Hir wordes spoken been so sighingly
And with so pitous cheere and contenance,
That every wight that meeneth trewely
Deemeth that they in herte han swich greuance.
They sayn so importable is hir penance
That but hir lady list to shewe hem grace
They right anoon moot sterven in the place.
"A, lady min," they sayn, "I yow ensure,
Shewe me grace and I shal evere be,
Whiles my lif may lasten and endure,
To yow as humble in every degree
As possible is, and keepe al thing secree
As that yourselven liketh that I do;
And elles moot min herte breste on two."
Ful hard is it to knowe a mannes herte,
For outward may no man the truthe deeme
Whan word out of his mouth may ther noon sterte,
But it sholde any wight by reson queeme
So is it seid of herte, it wolde seeme.
O faithful womman, ful of Innocence,
Thou art betrayed by fals apparence!
By procees wommen, meved of pitee,
Weening al thing were as that tho men saye,
[...] Read more
poem by Thomas Hoccleve
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
La Chronique Ascendante des Ducs de Normandie
Mil chent et soisante anz out de temps et d'espace
puiz que Dex en la Virge descendi par sa grace,
quant un clerc de Caen, qui out non Mestre Vace,
s'entremist de l'estoire de Rou et de s'estrasce,
qui conquist Normendie, qui qu'en poist ne qui place,
contre l'orgueil de France, qui encor les menasce,
que nostre roi Henri la congnoissë et sace.
Qui gaires n'a de rentes ne gaires n'en porcache ;
mez avarice a frait a largesce sa grace,
ne peut lez mainz ouvrir, plus sont gelez que glace, .
ne sai ou est reposte, ne truiz train ne trace;
qui ne soit losengier ne encort liu ne place,
a plusors i fait on la cue lovinace.
Ce ne fu mie el temps Virgile ne Orace
ne el temps Alixandre ne Cesar ne Estace,
lores avoit largesce vertu et efficace.
Du roi Henri voil faire ceste premiere page,
qui prist Alianor, dame de haut parage,
Dex doinst a ambedeuls de bien faire courage!
Ne me font mie rendre a la court le musage,
de dons et de pramesses chascun d' euls m' asouage ;
mez besoing vient souvent qui tost sigle et tost nage,
et souvent me fait meitre le denier et le gage.
France est Alienor et debonnaire et sage ;
roÿne fu de France en son premier aage,
Looÿs l' espousa qui out grant mariage;
en Jerusalem furent en lonc pelerinage,
assez y traist chescun travail et ahanage,
Quant reparriez s' en furent, par conseil du barnage
s' em parti la roÿne o riche parentage;
de cele departie n'out elle nul damage ;
a Poitiers s'en ala, son naturel manage,
n'i out plus prochain heir qu'el fu de son lignage.
Li roiz Henri la prist o riche mariage,
cil qui tint Engleterre et la terre marage
entre Espaingne et Escosce, de rivage en rivage ;
grant parole est de lui et de son vasselage,
des felons qu'il destraint comme oysel clos en cage ;
n' a baron en sa terre o si grant herbergage
qui ost le pais enfraindre em plein ne en boscage,
se il peut estre ataint, n'et des membres hontage,
ou qu'il n'i lest le cors ou l' ame en ostage.
La geste voil de Rou et dez Normanz conter,
lors faiz et lor proësce doi je bien recorder.
Les boisdies de France ne font mie a celer,
tout tens voudrent Franchoiz Normanz desheriter
et tout tens se penerent d' euls vaincre et d'els grever,
et quant Franceiz nes porent par force sormonter
par plusors tricheries lez soulent agraver ;
[...] Read more
Folitician
(chorus)
Hey folitician, me seh hey folitician
Me seh hey folitician
Mek you go long so.
Hey folitician, me seh hey folitician
Me seh hey folitician
Mek you go long so.
You come chatty chatty chatty run up you' mouth; (repeat)
One man, one vote you hear from the shout. (repeat)
You full of pure promise but you tell damn' lies; (repeat)
You make a mistake and then somebody dies. (repeat)
Hey folitician, me seh hey folitician
Me seh hey folitician
What you doin 'bout the slums?
You sit around all day, jus' a twiddle your thumbs;
You have a strange expression
Mek you look like you' dumb. (repeat)
You worry everybody 'til you put them in a box. (repeat)
Dub freak gone
Gone go check him record shop,
Gone go check him record stock.
Him climb upon the box
Him said him got to reach the top;
Him climb upon the shelf
Him seh you take care yourself.
Him dance upon the floor
Him said a music galore. (repeat)
Dub freak, dub freak
Deh 'pon the go;
Say you never know
Because i told you so.
Sippa, sippa, sippa, sippa, lightning crash; (repeat)
Drummer 'pon him drum, him jus' a play mish-mash. (repeat)
Keyboards in the middle jus'a jump and twiddle. (repeat)
Rhythm over here an' me seh rhythm over there;
Don't stop and stare because the rhythm gone clear.
Dub freak, dub freak, in a dub freak style
Dub freak, dub freak, still a running wild.
Him start from the bottom 'til him reach up the top
Him keep on rocking and him never stop.
Wow and flutter, music jus'
A run like butter. (repeat)
Dub a slip an' slide
Dub a slip an' slide
Dub a slip an' slide,
He can't find nowhere to hide.
song performed by Ub40
Added by Lucian Velea
Comment! | Vote! | Copy!
The Vision Of Piers Plowman - Part 15
Ac after my wakynge it was wonder longe
Er I koude kyndely knowe what was Dowel.
And so my wit weex and wanyed til I a fool weere;
And some lakked my lif - allowed it fewe -
And leten me for a lorel and looth to reverencen
Lordes or ladies or any lif ellis -
As persons in pelure with pendaunts of silver;
To sergeaunts ne to swiche seide noght ones,
' God loke yow, lordes!' - ne loutede faire,
That folk helden me a fool; and in that folie I raved,
Til reson hadde ruthe on me and rokked me aslepe,
Til I seigh, as it sorcerie were, a sotil thyng withalle -
Oon withouten tonge and teeth, tolde me whider I sholde
And wherof I cam and of what kynde. I conjured hym at the laste,
If he were Cristes creature for Cristes love me to tellen.
' I am Cristes creature,' quod he, 'and Cristene in many a place,
In Cristes court yknowe wel, and of his kyn a party.
Is neither Peter the Porter, ne Poul with the fauchon,
That wole defende me the dore, dynge I never so late.
At mydnyght, at mydday, my vois is so yknowe
That ech a creature of his court welcometh me faire.'
'What are ye called?' quod I, 'in that court among Cristes peple?'
'The whiles I quykne the cors,' quod he, 'called am I Anima;
And whan I wilne and wolde, Animus ich hatte;
And for that I kan and knowe, called am I Mens;
And whan I make mone to God, Memoria is my name;
And whan I deme domes and do as truthe techeth,
Thanne is Racio my righte name - ''reson'' on Englissh;
And whan I feele that folk telleth, my firste name is Sensus -
And that is wit and wisdom, the welle of alle craftes;
And whan I chalange or chalange noght, chepe or refuse,
Thanne am I Conseience ycalled, Goddes clerk and his notarie;
And whan I love leelly Oure Lord and alle othere,
Thanne is ''lele Love'' my name, and in Latyn Amor;
And whan I flee fro the flessh and forsake the careyne,
Thanne am I spirit spechelees - and Spiritus thanne ich hatte.
Austyn and Ysodorus, either of hem bothe
Nempnede me thus to name - now thow myght chese
How thow coveitest to calle me, now thow knowest alle my names.
Anima pro diversis accionibus diversa nomina sortiturdum
vivificat corpus, anima est; dum vult, animus est; dum scit,
mens est; dum recolit, memoria est; dum iudicat, racio est;
dum sentit, sensus est; dum amat, Amor est ; dum negat vel
consentit, consciencia est; dum spirat, spiritus est.'
'Ye ben as a bisshop,' quod I, al bourdynge that tyme,
' For bisshopes yblessed, thei bereth manye names -
Presul and Pontifex and Metropolitanus,
And othere names an heep, Episcopus and Pastor.'
'That is sooth,' seide he, 'now I se thi wille!
[...] Read more
poem by William Langland
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
Rime-Djævelen
Før jeg med Blæk Papiret vil bemale,
En lille Tale:
Troer, Læser, Du paa Aander, eller ei?
— „Nei!!!" -
Det klang lidt negativt, dog lad saa være,
Hør videre, og svar mig saa, min Kjære!
— Naar Du har Ærter spiist, saa mange som Du vil,
Tør Du da nægte, der er Ærter til?
Naar i Din egen Krop en Aand logerer,
Den existerer.
Hver Adams Søn en saadan føle vil,
Og altsaa, seer man, der er Aander til;
Er mit Beviis Dig ikke klart, min Kjære,
Læs Swedenborg — dog, lad det heller være! -
— De fleste Aander, som paa Jord har hjemme,
Er slemme;
Blandt Andet opfandt deres Præ-Genie
Tallotterie;
Snørliv for Damer og for Officerer,
Som fælt generer.
En saadan Djævel eller lille Nisse
Tilvisse
Var Slangen som, paa Fransk, i Paradiis
Til Eva sagde: „spiis Madamme, spiis!"
— Dog lad mig ei forvidt fra Texten springe,
Men paa Papiret mine Qvaler bringe
Med Pennen af den dræbte Gaases Vinge.
— Orest, forfulgt af Helvedes Chariter
Og Aphroditer,
Selv Don Juan i Flammer
Er Børne-Leeg mod min ukjendte Jammer;
Thi viid, saalangt min Tanke naaer tilbage,
Ak! alle Dage
Seer jeg en lille Djævel mig ledsage;
Han lever i mig, om mig, allevegne,
Dog kan jeg ei hans Skikkelse betegne,
Skjøndt vaagen og i Drømme, hver en Time
Han gjør at jeg maa — rime.
Ved Dødsfald tidt,
Jeg seer han ogsaa plager Andre lidt,
Hvorfor om Aaret
Han har sit Visse paa Aviscontoiret,
Men skjøndt af mig han aldrig noget fik,
Holdt han dog Stik.
— I Skolen selv, ved Typto og Amare,
Jeg følte ham i mine Lemmer fare,
Selv ved Examen — disse Farens Dage -
Han turde plage,
Skjøndt midt om Natten Badens Grammatik
Mig skræmmed med sit Robespierre-Blik.
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!
November
'Tredje Reeb ind! - - Op at beslaae Mersseilet! -
Ha, alle Djævle, hvilken Nat! -'
*
Nøgent, øde Sted paa Jyllands Vestkyst.
(Det er Nat og Maaneskin; Skyerne jage hen over det oprørte Hav).
En Skare onde Natur-Aander mødes, de leire sig i Sandet.
Den Første.
Her November har sin Throne,
Hvilken deilig Dandseplads!
Storm og Hav er vort Orchester.
Hør dog, hvilket lystigt Stykke!
Mine Been er Hvirvel-Vinde;
Kom, imens de Andre sladdre
Om de natlige Bedrifter.
Den Anden.
Dette Sted især jeg ynder.
Om en herlig Spas det minder!
See I [rettet fra: i] der det løse Qviksand?
Det er flere Aar nu siden,
Men som nu, just i November,
Kom en lystig Brudeskare;
Klarinet og Violiner
Klang heel lysteligt fra Vognen,
Hvor med Silkebaand om [rettet fra: um] Haaret,
Bruden sad, saa ung og deilig.
Med en Taage jeg dem blænded',
I et Nu de svandt i Sandet.
Den Tredie.
Det er kun i forgaars siden,
Jeg mit Eventyr har prøvet.
Nyligt havde Stormen lagt sig,
Havet hvilte som et Klæde.
Stille laae et Vrag derude,
Alt dets Mandskab længst var borte,
Kun en Mand og tvende Qvinder
Endnu stode der forladte,
Men der laae en Baad paa Dækket,
Stor og bred; de der dem satte.
Manden bortskar [rettet fra: bortskjar] alle Touge,
Undersøgte Alting nøie,
Haabede, naar Vraget sank,
Baaden, frelst fra Dybets Hvirvler,
Let dem bar paa Havets Flade.*
Men eet Toug sig for ham skjulte,
Livet hang ved dette ene.
[...] Read more
poem by Hans Christian Andersen
Added by Poetry Lover
Comment! | Vote! | Copy!